my biggest mistake

10 ✿ bestemor og bestefar

Det banker på forsiktig på døra mi. «Kom inn» sier jeg lavt. «Hallo?» det var Piper.

«Kan jeg sette meg?» blikket mitt er festet ned i telefonen, men jeg kjenner hun setter seg ned i senga. Vi har aldri skreket så mye til hverandre før egentlig. «Kan du legge fra deg telefonen i et øyeblikk?» jeg legger telefonen litt hardt ned i madrassen.

«Riley. Jeg orker ikke skrike eller noe, men jeg er veldig lei meg for i dag tidlig» sier hun og hun legger en arm på lårt mitt. Jeg ser en annen vei. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er bare sur. «Kan du fortelle meg hvorfor du er sur? Du kan si alt til me...» «åååh! Piper. En av grunnene til at jeg er sur er at du behandler meg som jeg er en baby! Jeg er 16 år gammel, og du er ikke moren min!» skriker jeg og dytter armen hennes vekk.

«Det er helt riktig. Jeg er ikke moren din. Jeg er storesøstra di og jeg bryr meg om deg. Du betyr alt for meg. Unnskyld. Jeg er veldig lei for det»
Okei. Nå sliter jeg bare med å ikke gråte. Faen.
«Det er greit» jeg legger til et lite smil. Så vidt i munnviken.

•••

13.24

«Dylan? Er du klar?» jeg titter inn på rommet til Dylan. Han sitter med en fin skjorte og leker med en dinosaur han fikk for en stund siden. «Veldig klar» han gliser mot meg.

Vi går sammen ned. Logan sover på sofaen. På bordet står det en tom pizzaeske og et par tomme ølflasker. Jeg legger hånda litt foran øynene til Logan og går litt fortere til gangen. Vi tar på oss skoene og går ut i bilen der Piper allerede sitter.

«Jeg gleder meg til å se bestemor og bestefar!» Jeg ser bak meg og smiler til Dylan. «Vi også»

•••

Vi stopper utenfor huset deres. Huset er ganske lite, og veggene er lyseblå. Hagen er fylt med søte blomster og noen bær. Når vi hopper ut av bilen åpnes døra og begge står der med åpne armer. Dylan løper mot dem og kaster seg rundt dem.

«Hei, unger» smiler bestemor. Vi gir begge en god klem og går inn i gangen. «Så godt det lukter» sier jeg og henger fra meg jakka. «Ja, jeg har lagd kjøttkaker til dere» sier bestemor.
Vi går inn på kjøkkenet og de hadde dekket på og satt fram maten. Dylan setter seg på sin faste plass.

Vi sitter i litt under en time og spiser og bare snakker. Ekstremt koselig. «Så, Piper. Fått deg noen kjæreste enda?» bestefar smiler til Piper. Jeg fniser. Piper slår meg lett i armen og ler selv. «Eh, nei. Dessverre» «Dessverre? Noen du har et godt øyet til?» spør bestemor. «Assa nei. Nå er det jo siste året midt og mye skole»

Begge nikker. «Deg da, Riley?» faen. Må de spørre meg også. «Neinei» sier jeg kort og tar en bit av poteten min. «Nei? Hvorfor kom du hjem altfor stressa og helt rød i kinna for et par dager siden?» Piper må bare.

«Jasså?» bestemor blunker til meg. «Nei! Det var ingenting» jeg innser at jeg skrek litt, men det går bra.

Ethan. Ethan som hadde intense mørkeblå øyne. Like dype som havet. Det mørke håret, tykke som jeg har drømt om å ta igjen flere ganger. Jeg bare vet at bak skinnjakka var det en stram sixpack. Også var det Colin.

Verdens søteste gutt. Han hadde lysebrune øyne, og lange, fyldige vipper. Håret hans var krøllete og var ofte dekket med hetten fra hettejakka. Han var så snill.

Vent. Hvem er det jeg liker egentlig? Colin eller Ethan?

•••

Denne delen var litt kort, men jeg har lite motivasjon til å skrive for tiden.
Håper dere liker den uansett💘