my biggest mistake

7 ✿ flytte?

Riley's perspektiv

20.34

«Riley, kom ned hit!» hører jeg mamma rope nedenifra. Jeg skrur av telefonen og legger den fra meg i senga før jeg går ned. «Hva er det?» spør jeg og prøver å finne ut om hun er i stua eller på kjøkkenet. «Her inne» jeg går inn i stua og der sitter både mamma, Ethan, Dylan og Piper. Jeg svelger hardt en gang før jeg setter meg ved siden av Dylan.

Mamma kremter. «Ja, dere. Jeg har tenkt en stund» starter mamma å si. Jeg ser usikkert mot Piper, men hun har sin fulle oppmerksomhet mot mamma. «Jeg jobber jo hos Ralph Lauren, og vi blir flyttet til London» jeg ser hun er litt nervøs. Som også gjør meg nervøs.

«Så vi må flytte»

«Hæ?!» kommer det fa både meg og Piper. Dylan klemmer hånda mi og lener hodet sitt mot armen min. «Flytte? Jeg flytter ikke til London! Jeg liker New York, og jeg har akkurat byttet skole!»
«Mamma, du kan ikke være seriøs?» Piper blir så stressa at hun reiser seg fra sofaen og ser irritert ned mot mamma.

«Jenter. Vær så snill. Ro dere ned. Jeg har et annet forslag»
Piper setter seg ned igjen.

«Dere kan bo her, også må dere bo her-» vi ser kort på hverandre alle sammen.
«-sammen med Logan selvfølgelig» Logan er i helt sin egen verden når han hører navnet sitt. «Grace, kødder du med meg?!» skriker han. «Logan» sier hun rolig. «Neineinei. Da flytter vi!» han rister på hodet før han går inn på kjøkkenet.

Jeg hører kjøleskapet åpnes og et par flakser klinge. Selvfølgelig tar han seg en øl nå. «Unger. Det går bra. Logan er jo bra?» vi sier ingenting. Det blir så stille i rommet at du kan høre oss puste.

•••

22.03.
«Når trollmor har lagt sine elleve små troll, og bunnet dem fast i halen...» jeg synger en natta sang til Dylan på senga som mamma alltid gjorde til meg før hun fikk jobb hun Ralph og før pappa døde. Jeg ser en liten tåre trille ned kinnet til Dylan som får meg til å stoppe å synge. Jeg tørker den vekk med tommelen min.

«Dylan. Det ordner seg» han rister på hodet og snur hodet så han ligger mrd ansiktet ned i puta. Jeg blir helt knust av å se han så lei seg. Han er jo kun 5 år gammel. Jeg stryker gjennom det silkemyke, lysebrune håret hans. «Ikke gråt. Du har både meg og Piper» han snufser en gang før han snur seg tilbake.

Ansiktet er helt klissvåt av tårer og jeg ser små våte flekker på puta hans. «Prøv å sove» sier jeg før jeg brer godt rundt han og går inn på rommet mitt.

Jeg tar opp telefonen fra senga og ser at jeg har fått en melding fra et ukjent nummer.
«Det er Colin. Takk for at du snakket med meg i går»

Herregud, så søt han er.

•••

Jeg klarer ikke konsentrere meg. Alt jeg konsentrerer meg om er læreren som trykker på de små knappene på pc'en, blyanter som treffer arket og pusten til han som sitter ved siden av meg. Jeg ser opp mot tavla. 15 oppgaver i samfunnsfag til i morgen. Great.

Jeg snur blikket kun 2 centimeter og møter blikket til Ethan som ser på meg. Han sitter og smiler. Jeg vier opp øynene og venter på at han skal si noe. Men Neida. Han gir meg et blunk. Jeg himler med øynene.
«Hva ser du på meg for?» mimer jeg.

Jeg titter bort på læreren og forsikrer meg om at han er opptatt. «Møt meg bak skolen» mimer han tilbake. Jeg rister fort på hodet. Han legger hendene sammen og gir meg et slags dådyrblikk. Jeg sier tilslutt ja.

•••

Skolen er ferdig og jeg er på vei bak skolen. Jeg ser meg rundt et par ganger og ser det ikke er et menneske igjen, så jeg kan gå uten at noen ser meg. «Ethan?» hvisker jeg.

«Så du kom» han står inntil veggen med en røyk i kjeften. Små lokker fra det mørke håret hans lå over de dype, mørke øynene. Han ser ikke på meg, men jeg føler jeg stirrer.

Fyfaen så deilig.

•••

Synes forrige del var altfor kort, så jeg la ut denne nå!
Enjoy ♡