The boss and me

7] Idioten i skjelettmaling

05:28

Jeg så ut som et udyr.

Håret mitt så ut som et kråkereir og ansiktet mitt var oppblåst. Jeg kunne nesten ikke huske sist jeg våknet så tidlig. Det må ha vært kjempe lenge siden. Taxien skulle være her klokken 06:00. Kofferten min var allerede pakket, selv om jeg ikke helt visste hva jeg skulle ha med.

Jeg tok håret mitt i en bun og så på antrekket mitt i speilet. Svart tights og en hvit t-skjorte med noe print. Vi skulle jo sitte i både bil og fly ganske lenge, så jeg gadd ikke å ta på "uniformen", og regnet også med at ingen av de andre gadd det heller. 

Fra vinduet mitt så jeg en taxi stoppe foran bygget og jeg smilte spent. Jeg tok på sko og trillet kofferten ut fra leiligheten min. Jeg stoppet da jeg sto foran trappene ned til første etasje. Dette hadde jeg glemt. Her hadde jeg en kjempe tung koffert og jeg måtte gå ned tusenvis av trappe trinn.

Faen.

Selv om taxien måtte vente i ti minutter ekstra på meg, hadde jeg klart å komme ned og  satt nå i taxien. Det var bare Amalie som satt der. Jeg så rett på hva hun gikk med.

Samme klær som hun gikk med på jobb. Jeg kunne se at hun så på hva jeg gikk med.

"Jeg vil ikke sitte på et fly i mange timer og være ukomfortabel" sa jeg og hun lo. Mens vi kjørte til flyplassen spurte jeg om hun hadde vært med på en sånn reise før og hun svarte ja. Jeg forklarte at jeg var veldig spent og visste ikke hva jeg skulle forvente.

Jeg har alltid hatt en drøm om å jobbe i utlandet og spesielt i en by som New York. 

Det tok ikke lang tid før vi var på flyplassen. Vi fikk hjelp av taxisjåføren med å ta ut koffertene og møtte Mr. Smith og Casper. Begge av dem så på det jeg gikk med, spesielt sjefen. 

"Jeg vil ikke være ukomfortabel på flyet. Men om det er så ille kan jeg skifte" forklarte jeg og så på  Mr.  Smith. Han myste på meg og ristet på  hodet. 

"Da er vi klare?"sa han. Amalie svarte ja og vi gikk videre. Jeg synes det var litt rart fordi vi gikk ikke inn på flyplassen. Vi møtte en person i oransje vest og han fulgte oss rundt på utsiden, sånn at vi kom der alle flyene lettet. På rullebanen.

"Hvor skal vi?" spurte jeg Casper.

"Fly?" sa han. Amalie smilte av en eller annen grunn.

"Vi skal ta privatfly Emma" sa hun og jeg stoppet opp. 

Flyet sto klart da vi kom og noen menn tok bagasjen vår. Dette var helt sykt. Det var ikke et lite fly heller, og på innsiden var det lysebrune sofaseter og champagne på bordene. Jeg måpte. Casper satt seg ned i et av setene og Amalie satt seg i det som var tvers over hans. 

"Skal jeg bare sette meg ned her?" spurte jeg og Amalie nikket. Jeg satt meg på setet som var foran Amalie.

Casper hadde åpnet champagnen og ga et glass til Amalie. Mr. Smith snakket med pilotene. 

"Champagne?" spurte Casper meg og jeg nikket og tok i mot glasset. Jeg hadde egentlig flydd mye i løpet av livet mitt. Jeg var ofte på feirer med familien min og besteforeldrene mine. Mr. Smith satt seg på setet ovenfor Casper og tok opp en MacBook. 

Jeg drakk litt av champagnen og så ut vinduet mens flyet begynte å kjøre på rullebanen.

Vi var oppe i luften. Amalie sov og Casper så på en film mens jeg hadde lest i en bok jeg hadde tatt med.

"Kan du lese gjennom disse mailene? Og notere ned de som er viktige og svare" spurte plutselig mr. Smith meg. Jeg nikket og tok i mot macbooken hans. Jeg hadde aldri vært på hans pc før. På jobb videresendte han alltid alle mailene til meg, men jeg hadde ikke tilgang til pc-en min nå.

21 nye mailer.

Flott.

Jeg svarte og leste gjennom en etter en. Jeg ga et blikk mot Mr. Smith. Det så ut som han sov. Jeg kom plutselig borti en knapp som gjorde at alle fanene lukket seg. Altså jeg kom på hjemskjermen. Han hadde masse bilder i bakgrunnen. Jeg myste på dem.

Han med noen som sikkert var foreldrene hans. 

Han med noen venner. Det var rart å se han i andre klær enn dress. 

Et av bildene synes jeg var interessant. Det var mange på bildet. Alle holdt røde plastkopper, sikkert noe form for alkohol. 

Hun ene kjente jeg igjen. Marie, kledd som Regina George.

Jeg kjente pulsen min gå opp. Jeg så på de andre på bildet, hvorfor i helvete hadde han dette? Julian var der, Ollie og en gutt jeg ikke kunne identifisere. Minnene stormet tilbake til hodet mitt. 

Idioten i skjelett malingen. 

Jeg kastet et blikk tilbake på Mr. Smith og så på tatoveringene hans som jeg så vidt kunne se ved ermene og nakken. Blikket mitt gikk tilbake på gutten på bildet. 

Jeg måpte.

Atlas.