Solstråle ( Isac Elliot )

Del 68

Isac og Eikki stod og stirret på meg. Hvorfor ikke bare kle på meg et snegle kostyme, klippe håret mitt kort og farge det blått, og mens vi er i gang kan vi jo dekke ansiktet mitt i oransje selvbruning, for så dom følte jeg meg, bare hakke verre. DETTE BEGYNTE Å BLI KLEINT, mildt sagt. Men Isac kunne ikke bli sint fordi jeg skal besøke en kompis, dessuten er han drit sint på meg. «Hallo» mumlet jeg og tok av meg skoene, jeg ville bli her. «Hva gjør du her?» spurte Isac sint. «Besøke Eikki, hva ellers?» spurte jeg sint tilbake. Isac svarte ikke, men han tok skoene på seg og hev jakken i armen og gikk i full fart ut fra gangen. Han så ikke på meg, han bare gikk. Jeg kjente et vindkast av dårlig samvittighet, jeg måtte gå etter han, jeg var så lei av dette, kunne vi ikke bare være lykkelig sammen. «Vent Isac» ropte jeg, mens jeg hev på meg skoene og løp etter han. «ISAC» skrek jeg og løp fort. Han svarte ikke, men jeg løp ved siden av han og tok tak i armen hans. «HVA ER DET CORNELIA? JEG ER SÅ LEI AV AT DU SKAL OPPØFRE DEG SOM EN BITCH» sa han spydig. Det stakk, skikkelig, men jeg hadde kanskje vært litt care mot han. «Okei, den var kanskje litt frekk men du har vært så sur i det siste» sa han. «Bare stopp litt» sa jeg og tok i armen hans, vi begge stoppet og så hverandre i øyene. «Ja, jeg har vært sur, men jeg er bare så lei av alt, jeg vil ikke flytte, jeg vil ikke forlate deg, og du har bare ikke brydd deg...» startet jeg. «Jeg bryr meg veldig...» avbrøt Isac, men jeg avbrøt han igjen. «Hysj» sa jeg og fortsatte. «Jeg er redd, og nå skal jeg plutselig flytte inn til tanta og onkelen din, og jeg skal bo langt unna deg Isac, vi kommer til å splittes og hele livet mitt raser sammen, og det har alltid vært rast sammen, men du er grunnen til at jeg har smilet, jeg bryr meg så mye om deg Isac» sa jeg, Isac tørket bort en tåre som rant nedover kinnet mitt. Han smilte vakkert til meg. «Jeg vil ikke forlate deg» mumlet jeg. «Vi skal holde sammen, for evig og alltid» sa han, men jeg ristet på hodet, jeg visste at det aldri ville funket. Ingen avstandsforhold funker, det har jeg skjønt, det er bare tragisk. «Det går ikke Isac», han nikket bestemt. «Jo, det går, vi skal gå på samme skole» startet han. «Isac, innse det, du er nesten aldri på skolen, du er på turneer og du har masse du skal holde styr på, jeg tror ikke du er klar for et forhold som jeg ønsker» sa jeg og tårene fosset mere på. Isac virket mere usikker nå, men det var sant, med det livet Isac har nå kan han ikke ha kjæreste, da må hun i hvert fall bli med på turneene hans. Noe jeg ikke kan, jeg har skole. «Cornelia, vi kan klare det» sa han og la hendene sine rundt hofta mi. Jeg la hendene mine over skuldrene hans, jeg kunne ikke la han gå, jeg trengte han. «Jeg kan droppe noen turneer og vi kan...» begynte Isac, men nei. «Glem det, du gir ikke opp karrieren din bare fordi du vil være sammen med en stygg og dom jente som ikke fortjener deg engang» sa jeg. «IKKE VÅG ENGANG, ALDRI SI NOE SLIKT CORNELIA» sa han og virket sint på meg, jeg likte det. «Det er sant» mumlet jeg. «NEI, FYSØREN du er den mest nydeligste skapningen jeg har møtt både på utsiden og innsiden, og jeg elsker deg så mye at det gjør vondt å si det» sa Isac og krasjet leppene våre sammen. Han presset tungen sin inn i munnen min og plutselig stod vi her mitt på gata og rå klinte.