Solstråle ( Isac Elliot )

Del 26

Jeg reiste meg opp og begynte å gå mot rommet mitt, jeg hørte Eikki kom like i hælene mine. At han ikke kunne la meg være, forstår han ikke alle de hintene jeg gir han?

"LA MEG VÆRE" ropte jeg og sperret opp øyene mine.

"Hvorfor så sinna?" spurte Eikki og ga meg et duste blikk.

"Fordi du gjør meg gal, bare hold deg unna meg" sa jeg og begynte å gå igjen. Jeg kjente at Eikki la hånden sin på skulderen min, blæ, få den av.

"Du liker meg" sa Eikki og snudde meg mot han. ER HAN HJERNESKADET? At han ikke bare kunne fjerne seg, like før jeg slår han.

"... har det klikka for deg? JEG LIKER IKKE..." startet jeg, men så begynte Eikki å gråte, tårene rann ned fra kinnet hans, HAN GRÅTER!!! HAHA, ÆDDABÆDDA, grinerunge.

"...ingen liker meg, alle liker Isac" snufset han. Jeg måtte le, men siden jeg er så godt et menneske skulle jeg vise respekt, så jeg prøvde alt for å knipe igjen latteren.

"Hva forventer du egentlig når du behandler meg slikt?" spurte jeg. Han skjerpet seg og så på meg med helt våte men seriøse øyne.

"Det er ikke helt meg å være så snill, jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt deg så dermed blir jeg bare sikkelig tøff i tryne" sa Eikki.

"Jeg tror helt ærlig du er sikkelig bløt, men du tør ikke å vise den ekte deg" sa jeg, prøvde bare å finne ut hvordan Eikki er.

"...men du kan få finne det ut selv, så heller prat til meg når du slutter å være en dust, mann deg opp" sa jeg og gikk på rommet mitt. Kanskje jeg var en smule tøff mot han, men han trenger å finne ut hvem han er og hva han vill. Han kan ikke være en dust resten av livet. Sant?

Jeg pakket en sekk og listet meg ut, jeg ville til Isac. Jeg skulle finne et fint tidspunkt for å snike meg ut, men besøket skulle ikke dra enda. Jeg satt å pratet med Matti en stund, og Miriam så på meg mange ganger for å forsikre seg om at jeg var her. Etter en stund begynte noen å dra, da så jeg en mulighet og listet meg ut sammen med de. Jeg sprang ned stien og mot Isac. Jeg kom utenfor døren, og jeg hørte masse støy inne fra stuen. De hadde besøk og de hadde ikke dratt enda, jeg ringte på og Ava kom ut sammen med en jente.

"Hei Cornelia" sa Ava og smilte, hun holdte en kanin.

"Hei Ava, er Isac her?" spurte jeg.

"Ja, men han har besøk" sa hun.

"Av hvem da?" spurte jeg. Jeg trodde Isac spurte om jeg kunne komme, men kanskje han skulle ha gutte kveld eller noe?

"Av noen jenter og gutter fra klassen" sa Ava. Jeg stirret merkelig på Ava, hva skulle det bety? Noen jenter? og gutter fra klassen? Hvorfor skulle Isac invitere meg hit da?

"Hvor lenge skal de være her da?" spurte jeg og prøvde å smile.

"De skal sove over" sa Ava. Jeg følte meg SÅ dom, så så så dom. Noen må ha lurt meg, tatt mobilen til Isac å skrevet den meldingen? Isac kunne vell ikke finne på å kødde med meg sånn?

"Å hei Cornelia" hørte jeg Linda si, hun kom fra kjøkkenet. Jeg måtte bare løpe, jeg kunne ikke bare stå her og risikere at Isac skulle komme ned,

"Hei Linda, jeg må gå nå" sa jeg.

"Vil du ikke komme inn?" spurte Linda og smilte.