Solstråle ( Isac Elliot )

Del 32

Jeg var spent, og litt nervøs. Jeg skulle for første gang få sove over hos Isac, Miriam hadde sagt ja, hun hadde snakket med moren til Isac, og jeg stod utenfor døren deres. Jeg pustet et par ganger ut og ringte på. Jeg gledet meg også, men var mest spent.

"Nei men hei Cornelia" sa Fredi og vinket meg inn. Jeg gikk sakte inn og Isac kom smilende ned trappen, han hadde på seg militærgrønn sweetpants og en hvit t-skjorte, kjekkere fins ikke. Fredi gikk inn på kjøkkenet og Isac kom mot meg i full fart. Han la høyre hånden sin på kinnet mitt og venstre armen rundt ryggen på meg, han kysset meg elegant på leppene.

"Fin du er" sa Isac.

"Takk, kjekk du er" svarte jeg tilbake. Isac tok baggen min og vi gikk opp på rommet hans, han hadde ryddet og lagt en ekstra dyne i sengen sin. Jeg kjente det kriblet i hele meg, jeg elsket å være her og jeg følte meg så velkommen. 

"Dette kommer til å bli den beste kvelden noen sinne" sa Isac og ga meg en klem. Klokken var allerede blitt litt over 8 og vi skulle ned å spise. Hele familien var samlet rundt bordet, pluss meg. Linda hadde laget hjemmelaget pizza og den var himmelsk god. De er så snille og i møte kommende, jeg føler at jeg er en del av familien og det elsket jeg. 

"Hvordan er det egentlig å bo på et barnehjem?" spurte Ava. 

"Ava, sånt spør man ikke om" sa Linda og så strengt på Ava, men jeg skjønte jo hvorfor hun spurte om det, jeg ville også ha lurt om jeg hadde bodd i et hus sammen med en ekte familie.

"Det går fint, jeg er vant med at folk spør om sånt, det er helt normalt for meg, jeg vet ikke hvordan det er å ha foreldre eller ekte søsken så det er helt greit, jeg vet ikke om noe annet" svarte jeg. Alle sammen så på meg med dådyr øyne, de syntes synd på meg. Isac hadde allerede hørt om historien min så han var helt normal. Jeg smilte for å vise dem at det gikk fint.

"Stakkars stakkars lille Cornelia" sa Linda og la den ene hånden på skulderen min. 

"Det er ikke synd i meg" sa jeg. Men Fredi og Linda bare sukket til hverandre, de syntes det var veldig synd på meg.

"Du er alltid hjertelig velkommen her" sa Fredi og smilte til meg.

"Takk, dere er så snille" sa jeg og smilte. Her satt vi alle og pratet, mens Isac hev innpå med pizza, jeg måtte bare smilte til han. Han prøvde å smile tilbake, men han hadde munnen stapp full av pizza. Vi satt og spiste, pratet og lo masse, og plutselig hadde over en time gått. 

"Nei, nå skal jeg og Cornelia gå opp" sa Isac og reiste seg.

"Takk for maten" sa jeg.

"Bare hyggelig, kos dere oppe da" sa Linda og smilte til oss, også Fredi. Jeg kjente varmen var på tur opp til kinnene mine. MÅTTE DE?

"Jada, takk mamma" sa Isac og tok meg i hånden. Vi gikk opp trappen og inn på Isac sitt rom. Jeg var stapp mett og i sove modus. Men det var ikke Isac. Han kysset meg på nakken.