Solstråle ( Isac Elliot )

Del 1

Kan du forestille deg at du bor på et barnehjem i Finland, du har ingen far, men du har en mor, men hun kan du ikke huske. Du har ingen søsken, ingen ekte venner, ingen slektninger du kjenner, men du har en person som står deg nær, kunn en person, og han heter Georg. Han jobber på barnehjemmet og har en stor rolle i livet ditt, han er den eneste du stoler på. På skolen er du for det meste alene, og ingen ser deg. Du går unner navnet "hun der stakkars jenta fra barnehjemmet" og ingen tørr å snakke med deg. Du blir ikke sett, du bare føler ensomhet.

Du går på samme trinn som selveste Isac Elliot, alle forguder han, unntatt deg. Når du var mindre likte du han, men etter han ble verdens kjent, er du ikke noe fan av han. Han oppfører seg som en diva, han tror han kan gjøre og si hva enn han vill uten at noen bryr seg. Du har alltid likt han som person, men han ser ikke deg. Du ønsker, men tørr ikke å ta det første skrittet.

Der har du meg.

"God helg alle sammen, så ses vi på mandag" roper læreren vår Marius høyt i klasserommet. Jeg går i klasse 9b. Alle pakker sammen sekkene fort og små løper ut, jeg tar det med ro siden jeg må snakke med læreren om noe.

"Cornelia, jeg lurer bare på hvordan det går med deg?" Spør Marius og tar en stol å setter seg foran pulten min. Øyene hans er store å runde og han minner meg om et dådyr. Han er litt søt og snill, men samtidig er han en dust. Det virker som han finner på unnskyldning hele tiden bare så han kan prate til meg, alene. Litt ekkelt, men han flørter ikke direkte, men han har alltid hatt et ekstra øye med meg. Vet ikke hvordan jeg skal tolke det?

Jeg ser ned på hendene mine og puster tungt ut, skal jeg lyve idag også?

"Jo..det går fint" svarer jeg usikkert.

"Gjør det virkelig det? Det ser ikke ut som du trives helt" sier Marius. Bingo, jeg hater skolen, bravo du la merke til det, tenker jeg med meg selv uten at jeg lar irritasjonen ta over.

"Er alt bra hjemme, jeg mener på barnehjemmet?" Spør Marius og stirrer enda mer på meg. Jeg føler ikke at jeg kan være ærlig med han, fordi hva kan han gjøre med det? Jeg bor på et barnehjem, og så enkelt er det, desverre.

Tårene presser på, jeg har ikke et hjem, jeg bor bare i et stort gammel hus der ingen bryr seg om meg, , kunn Georg bryr seg da.

"Det går bra" svarte jeg irritert og stressa. I det Marius skulle til å si noe gikk døren til klasserommet opp og Isac braste inn. Han har på seg chille klær hver dag, alltid sweetpants og t-skjorte eller en hettejakke. Ser jo bra ut da.

"Beklager,trodde du var alene" sa Isac og så på Marius, også meg. Jeg tror ikke Isac vet hvem jeg er eller hva jeg heter eller at jeg i det hele tatt eksisterer.

"Bare vent litt, vi er straks ferdig" sa Marius og smilte.

"Vi kan ta dette over helgen" sa Marius og reiste seg opp. Jeg nikker og tar tak i sekken og går fordi Isac, han er høy, men ikke så mye høyere enn meg. Han smilte og sa "hei". Jeg smilte forsiktig tilbake og gikk ut.

Isac har aldri sagt et ord til meg, aldri. Jeg skjønner ikke hvofor han sa hei engang, vet han hvem jeg er? Jeg prøvde å ikke tenke så på Isac, men det var det eneste jeg klarte å tenke på. Jeg ruslet hjemover til barnehjemmet, og stoppet innom butikken og kjøpte en tyggis.
Når jeg kom hjem til barnehjemmet, gikk jeg på rommet mitt og la meg i sengen og tenkte. Isac? Isac var alt jeg klarte å tenke og høre hodet mitt rope. Jeg tok frem mobilen min og søkte han opp på instagram, Twitter og Facebook. Han ser jo veldig bra ut, og han synger bra, men han er vell ikke helt min type? Egentlig liker jeg å være alene, men ikke for mye, det hadde vell ikke skadet å ha en kjæreste? Jeg liker jo nærhet og flørting.
"Cornelia, kom å hjelp til med middagen" hører jeg noen roper på kjøkkent, eller jeg vet at det er Miriam. Hvis det er noen jeg overhode ikke takler, er det Miriam, hun maser og bestemmer over meg hele tiden, det er liksom ikke greit. Greit at jeg ikke har noen foreldre, men hun kan drite i å late som hun er moren mi. fordi det er hun ikke. Men heldigvis har jeg Georg, han støtter og hjelper meg alltid. Jeg reiser meg opp fra sengen og går på kjøkkent. De bor 18 folk på barnehjemmet, pluss de som jobber der.

"Cornelia, kan du dra på butikken å kjøpe kjøttdeig?" Spurte Miriam meg. Alt hun sier er gjør ditt og gjør datt, hun spør meg egentlig ikke om jeg kan gjør ting, hun mener at jeg må, fordi det er sånn Miriam er, hun er the boss.
"Jada" sier jeg. Jeg tar på meg jakken, slenger på meg skoene og drar ut. Jeg syns det er mye bedre å gå ut en tur på butikken, stedenfor å må skjære løk eller støvsuge kjøkkenet. Derfor later jeg som jeg hater å dra på butikken,dermed er det som regel jeg som går, setter meg alltid i posisjoner som jeg ikke liker.

Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, det er jo fredag og da handler mange inn masse mat. Jeg liker egentlig ikke at det er så mange på butikken, det gjør meg litt stressa. Jeg går inn og rett til kjøttdeig avdelingen, plukker det jeg skal ha og går rett mot kassen. Jeg leter opp pengene fra lommen min, men det er ikke så lett når jeg holder seks kjøttdeig pakker. Og det ender med at hånden min mister balansen og jeg krasjer rett i en person og mister alle kjøttdeigpakkene på gulvet. Det er derfor jeg ikke liker mange folk, mange folk fører til stress og stress fører til enda mer stress.
"Beklager" sier jeg forsiktig og kjenner at kinnene mine blir litt varm.
"Det var min skyld, jeg så meg ikke om" sa en kjent stemme. Jeg ser opp og det er Isac som sitter på huk forran meg. Jeg ble bare enda mer stresset nå.
"Har jeg sett deg før?" Spør Isac. Jeg himler litt med øyene, han så meg på skolen idag, vi har gått på samme skole i tre år, og han har enda ikke fått med seg hvem jeg er. Jeg tenker som vanlig: diva.
"Sikkert ikke" svarer jeg litt små frekt tilbake, han fortjente det da.
"Jo, jeg tror jeg har sett deg" sa Isac. Jaja, samma det? Hva ville bli forandret om han hadde sett meg eller ikke? Han bruker tiden min opp, bruker jeg for lang tid på butikken blir Miriam sur.
"Ja" sier jeg kjapt og reiser meg opp, jeg viste ikke helt hva jeg sa ja til men så lenge jeg kunne få gå til kassen og betale og komme meg hjem var det vell ikke så nøye hva jeg sa.
Jeg begynte å gå mot kassen, men jeg kjente en hånd som presset meg på skulderen. Jeg snudde meg og der sto Isac, hva var det han ville?
"Her" sa han og rakk frem hånden med pengene mine i. Jeg smilte og tok dem, jeg kom borti hånden til Isac, og det kjentes ut som jeg fikk magi i meg. Jeg har aldri følt noe slikt før.
"Takk Isac" sa jeg og smilte. Men jeg angret med en gang, jeg skulle kanskje ikke ha sagt Isac, da kommer han vell til å stille spørsmål om hvordan jeg viste hva han het? Og om vi kjenner hverandre? Hvor jeg bor? Går vi på samme skole osv... Og jeg ville bli stående på butikken i en evigheter å svare på spørsmål og jeg vill aldri komme hjem til barnehjemmet med kjøttdeigene.
Jeg snudde meg og gikk fort til kassen. Håpte på at han ikke skulle spørre eller si noe mere, men samtidig var det jo dette jeg ville. Jeg hadde alltid ønsket å snakke med Isac, jeg brukte å stirre mye på han på skolen før, men jeg gjorde ikke det nå lengere.
Jeg betalte og begynte å pakke i posen, plutselig så jeg Isac i sidesynet, han smilte til meg. Litt sånn crepy smil, men jeg likte det. Jeg pakket ferdig og tok tak i posen, jeg gikk sakte forbi Isac, og smilte tilbake.
Resten av helgen var jeg kunn på rommet mitt og stalket Isac på Twitter, instagram, Facebook, masse videoer fra youtube og det morsomtste var at jeg så Dream Big filmen tre ganger. Jeg hadde virkelig stengt verden ute, og det eneste jeg tenkte på var Isac.