Solstråle ( Isac Elliot )

Del 21

Jeg fikk panikk og rygget bakover, og nermest sprang bakover helt til jeg ramlet. Heldigvis var det ingen som så meg. Jeg reiste meg og gikk i en garderobe for å vente til Isac var ferdig med intervjuet. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan Isac takler alt dette styret, stresset og presset. Skrive autografer, ta bilder, og kysse hundrevis av jenter hele tiden. All ære til han.

"Hva gjør du her?" spurte Linda mens hun satte seg ned ved siden av meg. Hun la hånden sin over skulderen min.

"Trengte bare litt tid til å tenke" sa jeg og smilte forsiktig.

"Det var flere som ville vite om du er en venn av Isac eller kjæresten hans" sa Linda.

"Jeg vet helt ærlig ikke selv hva dere er, dere virker jo så forelsket men sier at dere kunn er venner, det er forvirrende" sa Linda og lo litt. Jeg lo selv, det er Isac sin oppgave å fortelle det, sant?

"Ja, det er ikke lett å vite" lo jeg.
"Dere er hvertfall søte sammen" sa Linda og smilte. Jeg kjente varmen i kinnene stige, jeg ble smigret da, ser ut som Linda og Fredi liker meg, men jeg og Isac skal nok ikke gifte oss så de må ikke stresse.
"Isac er en fin gutt, men vi er nok ikke den pefekte matchen" sa jeg og knyttet hendene mine sammen.
"Jo, Isac er nok forelsket, det har vi merket" sa Linda smilende. Jeg begynte å le litt, jeg tvilte, fordi vi liker ikke hverandre på den måten, tror jeg. Jeg liker Isac, men han liker nok ikke meg på den måten. Vi ble jo enige om at vi skulle ha et slags sexy forhold, med mest kos, og uten følelser.

" Liker du ikke Isac?" spurte Linda, hun så litt beskymret ut, kanskje hun var redd for at jeg utnyttet Isac, kanskje hun trodde jeg var en ellioteer som bare køddet med dem.

"Jo,jo, Isac er den første personen jeg noen gang har følt meg trygg med, jeg liker han så mye, men det blir liksom lettere om vi bare er venner, da blir det ikke noe tull med følelesene våre eller noe" startet jeg.

Linda så lettet ut og hun smilte.

"Jeg skal ikke blande meg inn i forholdet deres, men jeg ser at dere er bra for hverandre, og Isac kommer ikke til å såre deg, det vet jeg" sa Linda.

Jeg ga henne en klem, for et fantastisk menneske og ikke minst en utrolig dyktig mamma. Linda reiste seg og gikk ut igjen. Jeg satt i et par minutter til før jeg gikk ut av garderoben, også tilbake for å se ferdig intervjuet.

"Hvor ble du av?" spurte Isac stresset når han kom av scenen.

"Hva mener du?" spurte jeg.

"Du skulle jo komme i intervjuet" sa Isac.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle tolke det? Ville han at jeg skulle være en venn av han, eller mere?