Solstråle ( Isac Elliot )

Del 72

«Kom igjen snuppa, opp og hopp, vi skal på eventyr», jeg gnudde meg i øyene og rynket på nesen. Blikket mitt falt ved Anne og Carl som stod i dørkarmen og gliste. Jeg begynte å le og hev puten over ansiktet, jeg hørte de lo også. «Du har fem minutter på å stå opp før vann bøtta kommer, og i dag er den fylt med isbiter i tillegg, og nei vi tuller ikke» hørte jeg Carl rope fra gangen. Jeg fikk panikk, de måtte tulle, jeg hoppet opp fra sengen og på det kalde gulvet. Hev på meg de første klærne jeg så, sprang på badet og gikk på do, så oppmerksom som jeg var merket jeg ikke at det var noen i dusjen. Luca sitt hode spratt ut av badegardinen og smilet. «Bruker dere vanligvis å dele bad på barnehjem eller, her i huset bruker vi å banke på, men jaja, alle har vel sine måter å håndtere morgningen på» tullet han. Jeg kunne ikke akkurat løpe fra doen, så jeg satt bare skamfull på doet og holdt på å le meg i hjel av denne familien. «Mens vi er i gang her, orker du å rekke meg den der håndduken?» spurte han og pekte på en stor blå håndduk som la ved siden av meg. Jeg rakk den frem, men Luca var litt for ivrig og kom litt for mye frem når han skulle ta den så jeg så hele kroppen hans. LIKSOM ALT, jeg hylte et lite hyl og tok hånden i en kjapp bevegelse over munnen. «DEKK OVER» ropte jeg. Jeg tørket meg fort, skyldte ned og vasket hendene og løp ut av doen. Jeg gikk på rommet for å ordne meg, hvis alle dagene skulle bli sånn her kom jeg til å sprekke. Jeg tok frem mobilen, men jeg begynte å tenke over *vi skal på eventyr*, hva skulle det bety?

Vi satt i bilen, men Anne og Carl nektet å si hvor vi skulle, jeg hadde aldri vært vant med overraskelses utflukter så jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Tina satt i midten, hun var full av energi, i hvert fall til å være åtte år, hun sang hele veien. Luca hadde ørepropper i og så for det meste ut av vinduet, rolig kar i forhold til søsteren sin. Carl og Anne satt og sang litt med, men de flørtet uvanlig mye. Det endte med at jeg sovnet av, utrolig nok i alt bråket. Jeg våknet brått av Tina som ropte, vi var fremme, og vi var midt oppå fjellet. «Hva skal vi gjøre her?» spurte jeg nysgjerrig, Anne lo, «Vent å se» ropte hun og gikk ut av bilen. Alle var ute av bilen bortsett fra Luca, jeg dultet borti han. «Har du vært her før?» spurte jeg, han nikket. «Jepp, to ganger før faktisk» sa han, han hadde en litt irriterende stemme. Den var liksom konstant care, mørk og rolig. «Og hva gjør dere her mitt oppå fjellet?» spurte jeg fort. Det kom et smil om munnen hans, jeg satt der som et spørsmålstegn. «JA? Hva er det?», han lo litt. «Du må ikke stresse sånn Cornelia, du må lære å roe deg litt ned, men vi bruker å hoppe med fallskjerm herfra» sa han og smilte. SA HVA?