Solstråle ( Isac Elliot )

Del 80

Jeg hev puten etter Luca, men han fortsatte å le. «GI MEG MOBILEN MIN» sa jeg strengt og var på tur til å kvele han. «Har du så mye hemmelig på den?» spurte han ertende. «HVORFOR MÅ DU VÆRE SÅ INNMARI IRRITEREND?» skrek jeg etter han. Men han lo likevel, han gikk ut døren og da reiste jeg meg kjapt fra sengen og sprang etter. Jeg tok han igjen, men han hadde den ikke i hendene sine. «Hvor er den?», han tok hendene sine i været og latet som han ikke visste det. Jeg hoppet på han så Luca datt på gulvet, jeg tok hendene hans fast og stirret grufullt på han. «SI MEG HVOR DEN ER» kviskret jeg tungt mot øret hans. Jeg forflyttet blikket mitt ned mot kroppen hans, den lå i lommen hans. «Varmere» lo han, vis han trodde vi lekte tampen brenner tok han rimelig feil. Jeg slo han hardt på låret og stappet hånden min nedi lommen og røsket opp mobilen min. «Har du mange klissete naken bilder av deg og Eikki der?» spurte han. HAN GIKK LANGT OVER STREKEN DER!!! Jeg slo han i ballene og reiste meg bestemt opp, «NEI, bruker kanskje du og Adeleeene å gjøre det?» spurte jeg. Adelene er kjæresten til Luca, eller var kjæresten hans, jeg fant mange bilder av de på rommet til Luca. Han reiste seg fort opp, det rant en tåre ned øyet hans, jeg ble sjokket, han virket drit sur. «ALDRI NEVN DET IGJEN» sa han høyt, han gikk fort ut av rommet. Jeg stod bare igjen og ble redd, han gråt, liksom hvor kom det fra? Jeg fant endelig det såre punktet hos Luca.

Resten av dagen var Luca innestengt på rommet sitt, jeg kunne bare ikke tro dette. Jeg satte meg ned ved siden av Tina som satt i stuen, «Du?» spurte jeg. Hun løsnet blikket sitt fra Ipaden, hun spilte et slags mat spill. «Kan jeg stille deg et spørsmål?», hun nikket «Ja». Jeg forsikret meg om at Luca ikke var her, og at hverken Anne eller Carl skulle høre noe. «Er Luca sammen med en jente som heter Adelene?» spurte jeg kjapt. «Nei, de slo opp før en måned siden, hvis vi bare nevner navnet hennes klikker Luca» kviskret hun i øret mitt. Det forklarte en god del, jeg nikket. Men jeg hadde lyst til å vite mere, hvorfor slo de opp, hvorfor reagere Luca så voldsomt? Han må jo forklare det en gang, så hvorfor ikke nå? Men jeg må jo være forsiktig, jeg vil ikke ende opp med en blåveis i ansiktet.

«Det er middag, si ifra til Luca» ropte Carl nedenfra. Jeg gikk utenfor døren hans, jeg banket forsiktig på, men det var ingen reaksjon. Jeg banket hardere, men det var helt stilt. Jeg bestemte meg bare for å gå inn, døren var ikke låst så. Luca satt i vinduskarmen og stirret ut, jeg misunnet han fordi han kan sitte i vinduet, skulle gjerne ha hatt en sånn. «Det er mat» sa jeg forsiktig, «Jeg er ikke sulten» mumlet han og fortsette å stirre ut. Jeg gikk mot han og satte meg ned på en kontorstolen hans. «Hvis jeg sa noe feil i sta beklager jeg veldig altså» sa jeg og prøvde å få kontakt med han. «Du vet ikke hva du beklager deg for engang» sa han. «Nei, kanskje du vil si det» prøvde jeg, jeg ville jo gjerne vita hvem Adelene var og hvorfor det ble som det ble mellom dem. «Nei» sa han fort. «Plis, jeg skal ikke si det til noen» sa jeg. «Jeg skjønner bare ikke hvorfor jenter er så himla vanskelige å forstå seg på, alle jenter er bare så egoistiske» sa Luca. «Ikke alle» sa jeg. Han så endelig på meg, men han lo en liten latter, en dom latter. «De fleste» sa han. «Hva skjedde mellom dere?» spurte jeg forsiktig. Jeg kunne se skuffelsen og tristheten sige gjennom han. «Ser det ut som jeg skal fortelle deg det?» spurte han og reiste seg opp og gikk ut. Og han snakker om at jenter er vanskelig, gutter er i hvert fall vanskelige.