Hemmelig Fe

Nytt håp om fred

Jeg våknet opp i baksetet til en stor bil. Ingvild sov fredelig vedsiden av meg.
"Hva i..?" Tenkte jeg. Hadde DHKF funnet meg? Ville Ingvild bli torturert på grunn av meg?
"Ah, du er våken," smilte en litt lubben mann fra førersetet.
"Hvem er du? Hvor tar du oss hen?" Spurte jeg mistenksomt.
"Mitt navn er Robert. Alle kaller meg bare Bob," svarte mannen og gliste mot oss. "Jeg fant dere sovende i en veikant. Ha'kke peiling på hvor dere fikk senger fra, og orker ikke spørre heller,"
"Hvor?" Spurte jeg igjen.
"Til en liten by, dere kan begynne på skolen der. Har allerede funnet noen som er villig til å gi dere en leilighet, helt gratis. Gamle Willy skylder meg uansett en tjeneste," svarte Bob.
"Eh, takk?" Sa jeg litt tankefullt. "Hvorfor hjelper du oss?"
"Jeg vet ikke?" Svarte Bob ærlig. "Det er bare noe ved dere,"
Vi fortsatte å kjøre i en time til. Hele tiden så jeg på Ingvild som sov. Hun ble så bekymringsløs når hun sov. Så fredfull.
"Her er det, gamle Willy venter inne," sa Bob og stoppet bilen.
"Ingvild, våkne!" Sa jeg og ristet lett i den sovende bestevennen min.
"Hva? HVA?" Gryntet Ingvild morgengretten som vanlig. Hun satte seg opp, og så seg forvirret rundt. "Hvor er vi?"
"Forklarer senere, kom nå. Og ta med deg tingene dine," svarte jeg mens jeg hoppet ut av bilen.
"Takk for skyssen, Bob!" Vinket jeg mot den lubne mannen bak rattet. Han bare vinket vennlig mot meg.
Ingvild hoppet også ut, og så på mens bilen kjørte av gårde.
"Ok, hva faen har skjedd mens jeg sov?" Spurte Ingvild uten å ta blikket fra den store røde bilen.
"Lang historie, og jeg skal fortelle deg alt, med en gang vi har skjekket inn," sa jeg og nappet henne lett i armen. Dette fikk henne til å smile.
Utenfra så de små husene som omringet en liten bod veldig falleferdige ut. Men hvis de hadde holdt ut til nå, så jeg ingen grunn til at de skulle falle sammen.
"Skjekket inn," sa jeg mens jeg plinget på en liten sølv greie som lagde en lys lyd.
En gammel mann med hvitt skjegg kom med en nøkkel til hus nummer to.
"Navn?" Spurte han.
"Rapunzel og Ingvild," svarte jeg, før jeg la til: "Er det du som er Willy?"
"Det er meg?"
"Bob sendte oss hit,"
"Bob," sa Willy og smilte. "Så dere er de to jentene fra veien. Han sa han var nære, men ikke så nære. Kom, kom! Jeg skal vise dere huset deres,"
Vi fulgte etter den gamle mannen et lite stykke, og kom til et lite hvitt hus.
Willy satte nøkkelen inn i nøkkelhullet, og vred om. Døren åpnet med et klikk.
Innenfor var det en garderobe litt mindre enn den jeg hadde hjemme. Der hang vi fra oss jakkene, og satte fra oss skoene.
Vi fulgte Willy mens han viste oss hvor de forskjellige rommene var.
Rett etter garderoben dukket det opp en liten stue med to to-seters sofaer, et stuenord og en tv med to kanaler. Den så veldig gammel ut.
Vedsiden av stuen kom kjøkkenet, som minnet meg veldig om kjøkkenet hjemme. Det var lite, men rommet enkelt oss to. Et lite kjøleskap, en ovn, en mikrobølgeovn, to skap, en vask og en lang benk var noe av innholdet. I midten av kjøkkenet sto det et lite bord med to stoler. Kjøleskapet var allerede fylt opp med mat.
"Jeg gikk på shopping rett før dere kom, bare si fra hvis dere går tomme," innrømte Willy.
Jeg nikket takknemlig i hans retning.

Etasjen over var det et soverom med to senger, et skap, to kommoder og et leselyst i mellom de to sengene. Sengene var allerede redd opp.
Rett ovenfor soverommet var det et bad med god plass. Både en dusj og et badekar var satt inn, sammen med en do, en vask og et skap fyllt opp med håndklær.
"Bare si ifra hvis dere mangler noe!" Ropte Willy idet han gikk ut, og la nøkkelen til huset fra seg i stuen.
"Dette er fantastisk!" Hvinte Ingvild, og hoppet opp i sengen hun hadde valgt. Jeg hadde latt henne velge seng først, fordi hun var barnslig sånn.
"Lyst til å lage middag?" Smilte jeg mot den barnslige lykkelige bestevennen min.
Ingvild satte seg straks opp, og føyk nedover trappen for å velge hva vi skulle spise.

Resten av dagen gikk vi rundt, pakket ut, og så litt på de to kanalene på tv. Det var nyhetene, og et sted de konstant viste barnefilmer. Vi bestemte oss for å være barnslige resten av kvelden, og satt å så på resten av Barbie filmen de viste.
"Hei, Punzie! Det er jo Barbie Rapunzel!" Lo Ingvild.
"Jeg synes mitt hår er lenger enn det der!" Lo jeg med.
Vi snakket, lo, lagde forskjellig snacks på kjøkkenet, og så på tv helt til klokken var elleve på kvelden.
"Punzie?" Sa Ingvild da vi lå i sengene våre, klare til å sove. "Hvor lenge tror du vi kan oppholde oss her, uten at DHKF finner det ut?"
"Jeg tror vi kan bli her veldig lenge, så lenge vi ikke tiltrekker oss oppmerksomhet," svarte jeg.
"Lykke til med det," lo Ingvild. Jeg lo med.
Et par minutter senere spurte hun:
"Punzie?"
"Ja?"
"Hva skal vi gjøre i morgen?"
Jeg tenkte meg om en liten stund, før jeg sa:
"I morgen skal vi begynne på skolen her,"