Hemmelig Fe

Ikke helt forlatt

Jeg gråt fortsatt når jeg gikk ut i skolegården. I det store eiketreet Ariel viste meg på den første dagen min her, hang likene fra fem gutter.
Jonathan og gjengen.
De hang der alle sammen. Med Jonathan i midten. Under haken til Jonathan lå det enda en lapp.
"Kjære Punzie," leste jeg. "Jeg fant den stakkarslige gjengen som pleide å mobbe deg. Har vi ikke gjort deg en tjeneste nå? Vet du at den eneste grunne nå til at Jonathan mobbet deg var at han hadde tourettes, og det fikk han til å gjøre grusomme ting mot deg. Det var ikke hans feil at du hadde det miserabelt."
Jeg stirret inn i de livløse øynene til Jonathan.
"Jeg beklager for hva som har skjedd med deg," hvisket jeg til liket av gutten jeg en gang hadde kallt min fiende.
Så gikk jeg enda lenger. Til baksiden av skolen. Og der, hvor trappen fra en nødutgang sluttet, var det en åpning jeg hadde kallt en portal til min og Ingvilds lille verden. Jeg gråt når jeg tenkte på snille vakre Ingvild, som nå lå og råtnet inne på skolen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle lete til jeg fant henne, og så gi henne en ordentlig begravelse etter jeg hadde sett det flotte stedet vårt. Etterpå måtte jeg dra, for denne spøkelsesbyen ville jeg ikke være i lenger enn jeg må.
Jeg bøyde meg ned og var klar for å gå inn, når jeg hørte en stille hulking komme innenfra.
"Kunne det være..?" Tenkte jeg, før jeg hoppet inn.
"INGVILD!!!" Ropte jeg og hoppet i armene til den hulkende bestevenninen min.
"Punzie! Hvor har du vært?" Spurte hun.
"Ikke viktig, det viktige spørsmålet er hvordan du overlevde." Sa jeg.
"Hvis du forteller først skal jeg fortelle etterpå," forhandlet Ingvild. Så jeg fortalte om DHKF, Yip og Yui, og landsbyen og general Cold og President Og Jack som fortsatt satt inne i et monter. Hun satt stille og lyttet til fortellingen min.
"Nå, hvordan overlevde du massemordene?" Spurte jeg når jeg var ferdig.
"Jo, det var en skolefest og hele Solry var kommet for anledningen. Det var da alle mennene kom inn, de skjøt fritt vilt rundt seg, og åtte menn tok med seg Jonathan og gjengen hans ut. Alle gjemte seg under pultene sine. Noen prøvde å rømme, men alle dører og vinduer var låst," fortalte hun.
"Hvordan kom du ut?" Spurte jeg.
"Jo, de visste ikke at jeg kunne en hemmelig utgang gjennom gulvplankene rett til dette stedet. Jeg prøvde å få noen folk med meg, men ingen ville høre på en bokorm som meg. De sa at jeg hadde lest for mye Harry Potter, og at hemmelige ganger gjennom gulvet ikke fantes. Så ble de skutt, og jeg hoppet gjennom plankene og satt her mens jeg hørte på hylingen skrikingen og alle skuddene som ble avfyrt. Det var helt forferdelig, men jeg visste at hvis jeg gikk opp for å hjelpe dem, ville jeg selv bli skutt. Så plutselig, stoppet alt opp. Skuddene var borte, ingen hylte, og ingen trampet på gulvene med store jernstøvler mer. Så satt jeg her og gråt. Flere ganger har jeg vært hjemme og hentet masse mat fra kjøleskapet. Jeg tok også med et minikjøleskap til dette stedet her. Jeg visste jeg ville bli her en stund, så mens jeg ventet på hjelp har jeg spist, sovet, lest og grått. Med jevne mellomrom. Jeg lurer hele tiden på hva som skjedde med Jonathan og gjengen hans da," sa Ingvild undrende.
"Jeg vet det," sa jeg med klump i halsen når jeg tenkte på de livløse øynene til den syke gutten.
"De ble hengt i eiketreet rett utenfor," Ingvilds øyne ble fylt med tårer.
"Jeg vil ikke være her lenger," gråt hun.
"Vi blir ikke lenger heller, vi drar og henter noen viktige ting som penger og mat og bøker," jeg blunket. "Så reiser vi herfra i full fart,"
Vi gikk innom alle husene og tok med alle pengene vi kunne finne. Jeg tok med mammas kredittkort også, for hun hadde gitt meg koden en gang. Jeg rasket til meg en liten svart bag som jeg stapper tannbørste, tannkrem, bøker, en lommebok stappfull av pengene vi tok, og en liten dukke med spretne gullkrøller som henger ned til midjen. Den dukken fikk jeg av mamma når jeg fylte fem år.
Ingvild hadde en matchende bag med en liten plysjkanin istedenfor en dukke.
"Hvor fikk du kaninen?" Spurte jeg da hun stappet den i bagen.
"Det var dåpsgaven fra de virkelige foreldrene mine," smilte Ingvild.
Så dro vi ut av byen. Når jeg snudde meg tilbake så jeg kun skiltet med "Velkommen til Solry!"
Plutselig virket ikke det skiltet som noen god idé for spøkelsesbyen Solry.