Hemmelig Fe

På rømmen

Alle greinene pisker meg i ansiktet og setter seg fast i håret som flagrer bak meg. Den ene kjolen jeg har er opprevnet og skitten. De nakne føttene mine er allerede helt brune av all leiren og søla jeg hadde tråkket i.
Jeg hadde allerede lagt livet i et museums monter langt bak meg, der jeg kjempet meg fram i den tette jungelen jeg løp rundt i. I DHKF (DenHemmeligeKrigsForeningen) hadde de testet alle svakhetene mine, hva som gjorde meg sterkere og hvilke våpen jeg kunne overleve. Det hele var veldig slitsomt, og det eneste jeg tenkte på hver dag var hvordan jeg en dag skulle klare å rømme sammen med min utvalgte Jack. Nå var den dagen her, og jeg hadde ingen krefter til å fly hjem. Heller hadde jeg ikke med meg Jack, som hadde måtte bli igjen pågrunn av at luftventilen ikke hadde vært stor nok.
Jeg bare løp og løp, i håp om å komme meg til en vei som ville føre til den lille landsbyen med innfødte.
De innfødte kalte seg qyikune, og hadde levd på Papua øya siden syndfloden. Jeg hadde oppsøkt qyikune når jeg var på ferie her. Jeg visste at jeg kunne helbrede med solkraften i håret mitt, jeg visste jeg kunne lage store lyselilla kraftfelt med håndflatene, jeg visste at jeg kunne flytte folk og ting med hjernen og jeg visste at jeg kunne kontrollere elementene.
Plutselig så jeg endelig en lysning i det jadegrønne krattet, og løp rett ut i sola. Så stoppet jeg. For her sluttet veien.
Rett foran meg var det et stor sprekk i bakken, som så ut til å være 1000 meter rett ned.
Jeg hadde akkurat tenkt til å dra tilbake samme veien som jeg kom og prøve en annen vei, når jeg hørte de høye skrittene bak meg.
De hadde tatt Jack med til rommet sitt. De hadde dratt ut. De kom for å ta meg.
Den siste tanken skjønte jeg var rett når jeg hørte lyden av tusen støvler av jern kom løpende mot meg. Jeg kunne ikke se dem ennå, men jeg kunne høre dem. Og jeg visste de var nære.
Jeg så ned på sprekken med panikk i øynene. Kanskje jeg ikke ville bli så skadet hvis jeg hoppet ned?
Jeg slo tanken fort fra meg, og tok et raskt overblikk på den andre siden. Et stort tykt tre på siden av sprekken, hadde en lang tykk gren hengende ut bare noen få meter unna meg. Det gikk et lys oppnfor meg, som når en lyspære begynner å lyse opp over hodet ditt i tegnefilmer.
"Finn henne!" Hørte jeg en grov stemme rope kanskje 100 meter inn i skogen.
Det var den stemmen som fikk meg til å ta avgjørelsen.
Jeg samlet sammen alt håret mitt og kastet det over grenen. Det satte seg fast, og jeg hoppet utfor akkurat idet general Cold og hans menn kom løpende ut fra skogen.
Følelsen av å hoppe utfor og svinge seg over den store sprekken var nesten som å fly, bortsett fra at jeg ikke hadde like stor kontroll. Og på et øyeblikk var jeg over sprekken og kunne fortsette å løpe. Jeg fortsatte å holde sammen håret, så jeg ikke måtte stanse og løsne greiner og blader fra det. Et raskt blikk over skuldren, forsikret meg om at de ikke kunne komme seg videre. En andpusten latter kom fra det seirende smilet som prydet leppene mine. Jeg måtte strengt minne meg på at jeg fortsatt var på rømmen, og at general Cold fortsatt var på jakt etter meg. Og at Jack ikke var vedsiden av meg lenger. Så jeg satte en konsentrert mine idet jeg løp gjennom den hemmelige inngangen i busken inn til qyikune, og satte ned farten når jeg så den fantastiske landsbyen åpne seg foran meg.