Hemmelig Fe

Jeg hater livet mitt

Alt hadde gått galt. Jeg hadde ikke bare ødelagt mitt eget liv, men Ingvilds også. Og jeg hadde drept alle menneskene i Solry. Deres blod var på mine hender.

For tre dager siden satt vi i vårt lille hus og så på nyhetene da de viste bilder fra vår gamle skole. Damen snakket om hvordan den lille byen hadde vært avkuttet fra verden i måneder uten at noen visste om massakren som hadde hendt der. De trodde noen terrorister hadde stengt alle i byen inn i skolen, og drept dem. Alle var blitt skutt, bortsett fra noen gutter som var blitt hengt i et tre.

Og nå sto jeg her, og hadde ødelagt alle sjanser for å noen sinne være normal i denne byen. Ingvild og jeg måtte gå dypt hvis vi skulle unngå DHKF denne gangen.

For nå sto alle på hele skolen rundt meg, de fleste tok bilder på telefonene sine, andre sto målløse og visste ikke helt hva de skulle gjøre. Magnus stirret bare, før han plukket opp biter av håret mitt i hendene sine. jeg dro det raskt til meg.

"Hva for slags frik er du?" spurte Magnus hånende. Han hadde nok ikke kommet over at håret mitt ar lengre enn en slange, men han prøvde å oppføre seg kult.

Jeg svarte ikke. Skulle så virkelig ha hatt Jack her, slik at han kunne fly oss bort. Men ingen kom.

Jeg dyttet folk bort, og marsjerte bort til Ingvild som fortsatt var holdt fast av Kenay og jon.

"Ikke gå lengre bort din frik!" ropte Magnus etter meg, men jeg ignorerte han. Jeg var ferdig med alle, og all irritasjonen fylte hele meg, og fikk meg til å klemme hendene i knyttnever.

"Jeg sa-," begynte Magnus idet han løp etter meg. han grep skulderen min, og spinte meg rundt slik at jeg ble tvunget til å se på ansiktet hans. "Ikke gå lengre, din frik,"

Jeg bare stirret på ham lenge. På et eller annet tidspunkt begynte jeg å skule, men han fjernet ikke neven fra skulderen min, selv om den slakket litt på grepet.

"Si det igjen," oppfordret jeg.

"Frik," sa Magnus tøft, men jeg kunne se at underleppa hans skalv minimalt. Jeg var offisielt ferdig med dem. Jeg var ferdig med dumme gutter som mobber andre for å få seg selv til å virke tøffere, jeg var ferdig med dumme foreninger som konstant var etter meg, og jeg var ferdig med Magnus.

Alt jeg ønsket var å vifte han bort som en flue. Så jeg gjorde det, og neimen skulle du ha sett! Han fløy tre meter bort med kun et vift av hendene mine.

"Telekenise," mumlet jeg og strekte på fingrene, før jeg snudde meg mot guttene som holdt min bestevenn. "Kult,"

Jeg viftet med begge hendene som var festet på Kenay og Jon samtidig, og de fløy tre meter unna, akkurat slik som Magnus.

Alle de andre elevene hadde nå begynt å løpe unna, eller ta et par skritt tilbake.

"Punzie, du gir meg frysninger," spøkte Ingvild mens hun prøvde å smile spøkefullt. Jeg bare smilte trist tilbake, før jeg plukket ut blomsten som var blitt en tatovering igjen, og festet den i hårfestet slik at fletten kom glødende tilbake.

"Vi må komme oss vekk herfra," hvisket jeg og grep hånden til Ingvild. Hun fulgte villig etter.

Vi pakket som en virvelvind, og veldig fort var vi ute av døren. Ingvild og jeg stoppet rett utenfor døren og tittet opp på huset en siste gang. Å være på rømmen var ikke så morsomt.

Vi skulle stoppe innom Willy for å si hade, men noen menn i svarte dresser sto rett utenfor døren hans. Jeg var nesten 100% sikker på at de var fra DHKF.

"Wow, ordet sprer seg fort," mumlet Ingvild idet jeg dro henne med meg mot veien.

"Trodde du noe annet?" spurte jeg sarkastisk.

"Jeg hadde håpet,"