Hemmelig Fe

Tilbake

Jeg løp til jeg hadde så mye blodsmak i munnen at man skulle tro jeg hadde drukket et fullt glass.
Uansett hvor fort jeg løp, ville jeg fortsatt høre de tunge skrittene til alle soldatene som fulgte etter.
Månen sto midt på himmelen når jeg kom til et nytt juv med en gren jeg kunne svinge meg i.
Jeg rev blomsten ut av håret mitt, og tenkte samtidig at jeg måtte huske å ta den med meg. Men akkurat idet jeg slapp den og den ikke rørte fingrene mine lenger, gikk den i oppløsning som tusen små stjerner som dro fra hverandre i alle retninger. De små lysende stjernene lyste opp de forvirrede ansiktet mitt i et sekund, før de forsvant. Som refleks tok jeg opp hånden min, og så at solmerket mitt var tilbake til hånden min. Jeg rakk ikke se lenge, for rett bak meg kom general Cold.
Jeg kastet håret mitt som en cowboy, traff grenen, og svingte meg over, akkurat i tide til at general Cold ikke fikk tak i meg. Jeg smilte for meg selv idet jeg løp til den lille stranden som var utveien fra denne øde øya.
Dagen etter hadde jeg nok energi til å fly hjem igjen. Så jeg tryllet frem vingene mine, som dukket opp av at masse lyserosa glitter samlet seg til et vingepar, og begynte på turen hjemover. Hjem til mor, Ariel, og Ingvild.

Jeg måtte stoppe på mange øyer, og i mange land, men til slutt var jeg tilbake til skiltet som sa "Velkommen til Solry!"
Jeg orket ikke løpe, så jeg fløy gjennom de stille gatene. Alle de veldig stille gatene. Men så rart var det ikke siden klokken bare var fem om morgenen.
Jeg fløy hjem først. Der ringte jeg ikke på, men fant frem nøkkelen fra under potteplanten utenfor døren, og gikk inn.
"Mamma!" Ropte jeg. "Ariel!"
Ingen svarte.
"Mamma! Ariel! Jeg er hjemme igjen!" Jeg løp bort til rommet til Ariel, slo opp døren, og stirret. Hun var ikke der.
"Hun er sikkert bare på en overnatting," tenkte jeg for meg selv når panikken kom snikende. "På en onsdag?"
Så jeg løp bort til mammas rom, slo opp døra og skrek. Hun var også borte. Kan de ha flyttet?
På mammas pute var det en lapp.
"Kanskje hun visste at jeg ville komme tilbake," hvisket jeg mens jeg plukket opp lappen fra puten hennes.
"Kanskje hun la igjen denne lappen som en opplysning over hvor de er?"
Jeg tok feil.
Det var ingen opplysning.
Det var en advarsel.
"Kjære Punzie," leste jeg skjelvende. "Du har kanskje sett at byen din er tom, og det er fordi vi har vært her. Hvert eneste liv vi tok, var på grunn av deg. Deres blod er på dine hender. Moren og søsteren din tok vi med oss. Hvorfor ikke komme tilbake og hente dem? Neste gang bør du kanskje ikke rømme, eller hva?
Hilsen Presidenten,"
Jeg skalv så voldsomt på hendene, og hoppet ut gjennom vinduet og fløy til hvert eneste hus i byen Solry. Alle var tomme, ingen hjemme. Det siste stedet jeg kom til var skolen.
Jeg gikk inn gjennom de velkjente røde dørene. Lukten traff meg som en tornado. Det var lukten av død.
Innenfor gangene, i kantinen, gymsalen og klasserommene var det lik som lå strødd overalt. Jeg klarte ikke holde for nesen på grunn av lukten. Jeg bare tenkte på at mellom en av disse døde kroppene, ligger liket til Ingvild og råtner.
Jeg begynte å gråte nå. Begynte å gråte for mor. For Ariel. For Ingvild. For Solry.
For første gang på over hundre år, var solen forsvunnet i Solry.