Hemmelig Fe

Ikke igjen!

Ingvild og jeg fortsatte å gå. Forhåpentligvis kunne vi komme oss til et gjemmested før de rakk å gjøre noe. Så heldige var vi ikke.

"Hvor har dere tenkt dere?" spurte Magnus og smilte mot oss.

"Ingvild, gå," hvisket jeg i øret til Ingvild. Hun snek seg vekk, og Magnus lot henne. Det var uansett meg han ville mobbe mest, Ingvild var ikke frik nok.

"Få se på håret," sa Magnus, og gikk med truende skritt mot meg.

Jeg rygget like fort som han gikk. Og snart sto jeg med ryggen mot murveggen til skolen.

"Nå, få se," Magnus var kun tre skritt unna.

"Ikke kom nærmere," hveste jeg, og prøvde å gli gjennom veggen. Det gikk ikke, og Magnus lo.

"Ooo, kattungen viser klør," lo han. "Kenay, Jon, hold henne,"

De to guttene fra trinnet over grep armene mine og holdt dem bak ryggen min.

Magnus snurret på fingeren. Et tegn til de to guttene som holdt meg fast.

"Er alle så dramatiske her?" sukket jeg, samtidig som jeg prøvde å komme løs fra de eldre guttenes faste grep.

Den lange flette min glinset svakt i sollyset. Som om solen gjenkjente håret mitt, og ville peke det ut.

"Hva har vi her?" funderte Magnus og skulle akkurat til å gripe blomsten som holdt håret mitt i en flette.

"Magnus!" ropte en voksen stemme et par skritt bortenfor. Guttene slapp armene mine, og alle tok et par skritt unna meg. "Hva er det du gjør?"

Det var rektor Yokuma som kom mot oss med Ingvild like bak. Jeg sukket lettet ut, og gikk og stilte meg opp vedsiden av Ingvild.

"Ingenting, vi blir bare kjent med vår nye klassekamerat," gliste Magnus og kikket over på meg. "Ikke sant, Rapunzel?"

Jeg bare nikket. Jeg ville ikke ha noe bråk med denne gjengen.

"Så hyggelig, da. Ringeklokken er ødelagt i dag, og friminuttet er over," sa rektor Yokuma.

"Det går bra," sa Magnus engleaktig. "Vi kan bli bedre kjent neste friminutt,"

Jeg fikk frysninger, og fulgte tett opp på rektor Yokuma på vei inn i klasserommet igjen.

Dagene gikk. Friminuttene tilbrakte vi rett utenfor vinduet til rektors kontor, slik at Magnus ikke kunne plage oss. Før vi visste ordet av det, kom dagen vi fikk karakterkortene våre, og bare en uke igjen til sommerferien. Alle snakket om hva de skulle gjøre i sommerferien, hvor mange steder de skulle reise, og hvor mange krangler familie deres kom til å ha. Ingvild og jeg satt stadig oftere i sofaen i det lille hjemmet vårt og foreslo hva vi skulle gjøre den første sommerferien uten familiene våre.

"Vi kan dra til syden," foreslo jeg.

"Vi har ikke nok penger til noe hotell eller noen attraksjoner vi kan gjøre der," sukket Ingvild. Hun visste naturligvis at vi ikke trengte penger for å fly til syden.

"Vi kan dra til noen turistattraksjoner over hele verden, og dra tilbake om kvelden," foreslo jeg.

"Alt for mye flyging, du er kanskje sterk, men ikke sterk nok til å bære oss begge to over hele verden," sukket Ingvild.

Vi ga opp etter det. Vi skulle nok bare tilbringe sommerferien hjemme i huset vårt, slik som vi gjorde alle andre fridager. Noen ganger stakk Bob innom for å hilse. Da lagde vi alltid pannekaker og bacon, og svart kaffe som han kunne kose seg med. Og av og til kom Willy inn døren og ba oss med ut på noe gøy. Som kino, bytur eller resturant. Han lekte alltid som han var faren vår da han tok oss med ut, og det var fint for oss som aldri hadde hatt en far å kjenne.

"Hva fikk du i snitt?" spurte Ingvild rett etter vi hadde fått utdelt karakterkortene.

"5,8," svarte jeg etter en kjapp hoderegnig.

"5,9," ertet Ingvild og rakk tunge til meg. Jeg smilte og rakk tunge tilbake. Av og til kunne vi være så barnslige.

Overalt rundt oss kunne vi høre elever klage over deres dårlige snitt. Ingvild og jeg lo da vi hørte at Magnus bare hadde fått 3,4 i snitt. Heldigvis hørte han det ikke.

Uken etter så vi takk for i dag for siste gang, og Ingvild og jeg gjorde oss klare til å dra hjemover, og starte sommerferien.

"Kanskje vi faktisk kan komme tilbake neste år," sa Ingvild og smilte lett. "Ingenting rart har skjedd siden vi har vært her,"

"Kanskje," sa jeg med et ørlite håp i stemmen. Vi var begge lei av å være de de jentene på en skole.

Vi kunne ikke tatt mer feil. Like utenfor sto Magnus som første dagen på denne skolen, med en enda større gjeng enn før. Det så ut som enda flere av guttene i klassen og i klassen over oss hadde bestemt seg for å bli med i gjengen mot oss.

"Kenay, Jon," sa Magnus og pekte på Ingvild. Jeg rakk ikke gjøre noe. De hoppet frem og grep tak i Ingvild. Hun var kanskje sterk, men ikke sterk nok til å komme seg vekk fra grepet til de to guttene.

Jeg sto oppimot den samme murveggen jeg hadde stått foran den første dagen. Og akkurat som da, skulle jeg ønske jeg kunne gli inn i veggen og forsvinne.

Den store gjengen hadde samlet seg som en tjukk vegg rundt meg, med Ingvild et par meter utenfor veggen.

Flere gutter fra andre klasser og andre trinn hadde også samlet seg rundt gjengen. Men ingen jenter. Jetene sto langt bortenfor og hvisket til hverandre, eller hadde allerede dratt hjem. Men nesten alle guttene fra hele skolen sto rundt meg.  Alle ønsket å se hva som skjedde. Jeg følte meg kvalm. Dette minte meg smertefullt om hvordan det var å være til utstilling. Forskjellen var at denne gangen hadde jeg ikke Jack i nærheten.

"Nå skal vi se," de samme ordene kom ut fra Magnus'es munn. "Snu henne rundt,"

Jeg ble holdt fast av noen mye eldre enn oss. Kanskje hadde de kommet fra videregående bare for å være med på dette.

Magnus kom opp bak meg, og løftet opp fletten min.

"Dæven, så lang," mumlet han stille. "Men ingen strikk i enden, så da gjenstår spørsmålet: hva holder håret hennes oppe?" han snakket åpenbart til publikumet sitt, og ikke meg.

"Hva tror dere?" ropte han til alle elevene som sto samlet.

"Blomsten! Blomsten!" ropte de fleste av dem.

"Ah, denne blomsten?" han pekte på solblomsten øverst i håret mitt. Alle ropte ja. "Den må da være falsk, du har jo hatt denne blomsten i håret hele år,"

Magnus rørte ved blomsten å kjente åpenbart at den var ekte.

"Har du en hel hage med disse eller noe sånt?" spurte han. "Svar!"

Jeg ristet på hodet.

"Vel, med et hår så langt som ditt, må det ta skikkelig lang tid å flette det. Har jeg rett?"

Jeg svarte ikke.

"Jeg tenker jeg har rett. Og hvis blomsten holder håret ditt opp, hva skjer hvis jeg tar den ut?"

Jeg stivnet. Da vil alt håret mitt flyte utover hele plassen. Men det sier jeg ikke.

"Den reaksjonen liker jeg. Det vil helt sikkert skje noe ekstremt morsomt. La oss prøve," sa Magnus, og strakte seg mot blomsten min.

"Versåsnill, rektor Yokuma! Kom nå!" tenkte jeg bedende. Men rektoren kom ikke.

Magnus klemte hånden sin rundt solblomsten, og trakk den ut.

"Hva i..?-" begynte han idet solblomsten smuldret opp til tusen små stjerner i hendene hans.

Flere rundt oss gispet, og guttene som holdt meg rundt hendene slapp meg forskrekket. Jeg snudde meg rundt, og sto ansikt til ansikt med Magnus, rett før jeg kikket bort på Ingvild som så trist tilbake. Hun visste så klart hva som kom til å skje nå. Like godt som jeg.

Håret mitt lyste øverst i hårfestet, før det lyste utover mot tuppene akkurat som første gang.

Nå gispet alle, og tok hvert sitt skritt bakover.Men ingen løp skrikende bort.

Et par sekunder senere var håret mitt 27 meter langt, og rammet meg inn i en ny ring.