Jeg blir tatt med på enda et dumt møte, kan ikke Galaxe forstå at på denne tiden av døgnet så liker jeg å sove? Klokken er 6. På morgenen. Jeg ser sikkert ut som et troll, eller verre, en zombie. Og det blir verre. Det er MANDAG! Galaxe holdt armen min og dro meg etter han gjennom den lange gangen til møtet.
«Flott, nå blir jeg sen på grunn av deg, Stella» sier han irritert. Jeg himlet med øynene.
«Hvorfor må jeg egentlig være med? Jeg kunne ha sovet nå i min perfekte, myke seng» klager jeg. Han sukket, og et lite sekund minnet han meg om pappa.
«Fordi du er søsteren til lederen nå, som betyr at du må bli mer ansvarlig fra nå av» han hadde egentlig rett, men jeg ville ikke innrømme det, mamma sa alltid at man skulle være ung så lenge man kunne, uansett hva.
«Men jeg vil ikke være ansvarlig, jeg er bare 16, ikke 25 og kjedelig som deg» sutrer jeg.
«Nate kommer til å være på hvert eneste møte» sier han og gliser stort, han overbeviste meg.
«Ok!» sier jeg med et smil.
Dette møterommet var det kjedeligste jeg noen gang har sett! Veggene. Betong! Gulvet. Betong! Taket. Betong! Til og med det store bordet var laget av betong. Jeg kastet et blikk over til Nate. Han satt rett i ryggen på venstre side av Galaxe. Det mørke håret hans var litt bustete og litt bølgete, og han hadde på seg den flotte uniformen sin. Perfekt.
«Hva tenker du Ms. Reed?» hørte jeg noen plutselig si, og jeg har ikke fulgt med på samtalen i det hele tatt! Jeg så opp på Galaxe, som gliste av søskenkjærlighet, men gliset ble borte fort for å hinte til at jeg skulle være seriøs. Hva skulle jeg si? Unnskyld, men jeg tenkte for mye på Nate at jeg ikke hørte hva du sa, vær så snill gjenta? Nei, det tror jeg ikke.
«Jeg tror det Ste- Ms. Reed tenker er at det beste for befolkningen i gruppen er å spre så mye håp som mulig, selvfølgelig før selve dommedag» svarer Nate for meg. Nate svarte for meg. Men hæ? Hva mener han med dommedag!?
«Hva mener du med dommedag?» Hoppet det ut av meg. Jeg visste at jorden var ødelagt og at snart tåler den ikke mer, men vi skal jo ikke gi etter og bare la jorden dø, dette er vårt eneste hjem, vi kan ikke dra noen plass. Alle så sjokket på meg, og jeg følte en bølge av flauhet skylle over meg.
«Vi kan ikke bare la dommedag komme! Vi skal slåss for denne planeten! Vi skal ikke gi etter slik menneskene gjorde, vi skal ikke forlate jorden!» sier jeg strengt. En eldre mann så på meg og satte seg bak i stolen.
«Hvordan har du tenkt til å gjøre det?» spør han. Jeg så bort på Galaxe, han ristet på hodet som at jeg ikke skulle si noe. Jeg tenkte hardt, og et minne om mamma sin ring lyste opp.
«Moren min hadde en ring, steinen på den ringen var magisk og kunne gjenopprette alt, til og med døden» fortalte jeg. Galaxe reiste seg opp og dyttet meg bak i stolen, han liker ikke å dele privatlivet sitt, og særlig ikke barndommen sin.
«Den ringen er borte, og det vet du, Stella» sier Galaxe og ser ned på meg. Jeg krysser armene og ser bort, den er ikke borte, vi må bare finne den.
«Hva mener du med borte?» spør den eldre mannen, han lener seg frem på bordet nå, han syns dette er interessant.
«Foreldrene våre druknet i Hoven Waters under September ulykken for flere år siden, jeg er sikker på at hun tok med seg ringen ut på havet, så ringen ligger vel på bunnen av havet» forteller han, jeg kunne se smerten i øynene hans. Det vekket så mange minner. September ulykken var da av en brennende meteor fra solen traff jorden og lagde et stort hull, så mye ble ødelagt og så mange dødde. Etter det dro menneskene til en annen planet som er flere lysår unna, og etterlot oss genmanipulerte mennesker på denne døende planeten.
Da hullet i jorden oppsto sende det ut en sjokkbølge som lagde jordskjelv og tsunamier, mange byer ble ødelagte, men de gjenværende genmanipulerte menneske samlet seg i de største byene og dannet grupper. Jeg husket godt kvelden da vi fikk vite at mamma og pappa aldri kom hjem. De hadde funnet båten og kroppene deres under vann, og de ble gravlagt på kirken nær stranden.
«Hvis hun hadde ringen da hun druknet kunne hun ha brukt den for å leve» sier en annen mann.
«Ja, hun lever kanskje!» sier noen andre. Det begynte å bli uro i møterommet. Alle snakket over bordet og hverandre. Til slutt så slo Galaxe hardt i bordet, og alle snudde seg mot oss.
«Hvis moren min hadde levd hadde hun allerede fikset jorden, hun er død! Og beviset ligger begravd under jorden!» sier Galaxe strengt, det er et sårt tema for han.
«Da finner vi ringen! Vi trenger bare noen som har vannkrefter» sier Nate med et smil. Nate er så smart, han kommer alltid med gode ideer. De andre i møterommet virket fornøyde med den planen. Brått stormet noen inn døren. Ken. Jeg skled litt lengre ned i stolen for å gjemme meg. Hva gjør han her?
«Sorry for at jeg er sen til dette møtet som jeg skulle ha vært på for 1 time siden» sier han høyt og bukker for å beklage. Han var ikke engang invitert. Galaxe hadde munnen åpen, og var helt forvirret og kanskje litt sur, han sendte meg noen blikk som spurte om dette var min feil, men jeg ristet på hodet.
«Ken? Du var ikke invitert hit, hvem sa du skulle komme?» sa Galaxe rolig, men jeg kunne se at han knyttet knyttneven hardt.
«Chloe! Hun sa at jeg fikk endelig være med i forsvarsgruppa!» sa han begeistret. Chloe elsker å lure alle, hun lyver og manipulerer folk til å dumme seg ut, og denne gangen dummet Ken seg skikkelig ut.
«Du er ikke med i ledergruppen, vi trenger deg ikke ennå» sier Galaxe og går bort til Ken. Galaxe skulle akkurat til å dytte han ut av døren, da jeg fikk en ide.
«Ken har vannkrefter! Han kan hjelpe oss å finne ringen!» sier jeg og spretter opp av stolen. Alle så på meg nå og jeg begynte å føle meg rød i ansiktet, men jeg ristet av meg flauheten av å snakke fremfor alle, dette var viktig.
«Ms. Reed, han er et barn, han kan ikke kontrollere kreftene sine enda» sier den gamle mannen. Jeg ble litt sint. Ja, han ser ut som et barn, det gjør jeg også, men vi er tenåringer, begge to er 16 år, han er snart 17. Vi kan klare dette.
«Har du en bedre ide da?» sier jeg og lener meg på bordet og stirrer inn i den gamle mannens øyner. Han brøt øyekontakten og himlet med øynene. Galaxe dro Ken med seg frem til der jeg sto.
«Greit, men du skal trene Ken hver eneste dag, Stella» sier Galaxe og setter seg ned i stolen. Jeg må trene Ken ... For et mareritt.
YOU ARE READING
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
