«Går det bra, Stella? Er du skadet?» spør Galaxe bekymret og ser meg inn i øynene mine.
«D-det går bra?» det kom ut mer som et spørsmål enn et svar, jeg var på gråten. Jeg kjente en beskyttende arm rundt meg. Hunter. Han holdt den lille boksen fremfor meg, og jeg pustet lettet ut.
«Jeg tror vi burde bare dra med engang» sier Galaxe og ser ut det knuste vinduet.
«Bare la meg skifte først» sier jeg.
Jeg valgte å sitte på med Hunter til den gamle blomsterengen, jeg følte meg mye tryggere med Hunter enn jeg gjorde med noen andre. Ken satt på med Galaxe i bilen. Kjøreturen virket som en evighet, jeg klarte ikke å vente nesten. Alle fra møterommet, unntatt Nate, stod på den tørre jorden. Mr. Harren gliste da han så meg, men det var ikke et fint glis, det virket mer ondt. Kanskje jeg bare innbiller meg det?
Galaxe stod fremfor alle, og begynte å snakke om hvordan vi endelig kunne leve normalt igjen. Jeg følget ikke med, jeg var bare klar for å gjøre dette. Hunter bøyde seg ned mot øret mitt.
«Er du klar, Rosa?» Han holdt den lille, svarte boksen fremfor meg, den var åpen. For vanlige folk hadde det vel sett ut som han fridde til meg. Jeg tok ringen og satte den på fingeren min, jeg så nølende på den tomme boksen. Papirbiten med tegnene. Det føltes ut som jeg trengte den lappen som mor hadde sikkert skrevet.
Galaxe var ferdig å snakke og gjorde et tegn for at jeg skulle komme frem. Jeg gikk frem til han og vendte meg mot alle fra møterommet.
«Du kommer til å bli en helt, Stella» sier han og flytter seg litt bort fra meg. Jeg følte øynene til alle på meg, jeg følte meg litt nervøs. Jeg lukket øyene og pustet ut. Så reiste jeg hånden med ringen på mot himmelen, og plutselig dannet det seg et bilde av tegnene som mor hadde tegnet på den lille papirbiten. Jeg følte noe inni meg bygge seg opp. Jeg tegnet tegnene i luften, og etter hvert føltes det ut som en gnist inni meg. Gjenopprett jorden.
Jeg følte en sterk vind rundt meg, og håret mitt viftet i vinden. Jeg åpnet øynene og så et sterkt lys fra hånden min, ikke ringen. Ringen knuste i tusen biter. Jeg beveget hånden min ned mot bakken, og den tørre jorden spiret med en eneste gang med nydelige blomstrer så langt øye kan se. Jorden ristet svakt, og jeg visste at hullet fikset seg.
Jeg lukket øynene igjen, og føler at jeg begynte å sveve. Et bilde av jorden dukket opp i hodet mitt. Hullet var borte, havene var blåere og kontinentene var grønnere. En stemme dukket opp i hodet mitt. Den søte og trygge stemmen til mor. «Ringen er ikke magisk, den låste bare bort kreftene dine til du var klar, jeg er stolt av deg» Jeg åpnet øynene mine, og svevet ned på bakken igjen. Lyset fra hendene mine ble borte, og jeg følte en bølge av lykke treffe meg. Jeg smilte en siste gang før alt ble svart.
Jeg våknet, det var noe inni meg som føltes annerledes, på en bra måte. Jeg åpnet øynene og så taket mitt på rommet mitt.
«Stella! Du er våken!» hører jeg to stemmer si helt på likt. Jeg snudde hodet mitt mot rommet, der jeg så Ken og Galaxe med stjerner i øynene. Jeg satte meg kjapt opp.
«Det var helt fantastisk! Du fikset jorden!» utbryter Ken i spenning. Jeg var ikke interessert i å høre alt skrytet. Jeg hoppet ut av sengen min, Galaxe og Ken følget etter meg ut i rommet.
«Hvor er han?» spør jeg og ser på Galaxe. Han ser litt forvirret på meg.
«Mener du Hunter? Ikke tenk på han nå, du har faktisk krefter!» sier han spent. Jeg dyttet han ut av veien, og gikk ned stigen min. Jeg ville se han. Hunter. Galaxe og Ken var rett bak meg.
«Hallo! Stella! Hvor skal du?» spør Ken i det jeg hopper opp i et par med sko.
«Jeg må se Hunter!» utbryter jeg og tar tak i døren. Etter alt vi har vært gjennom, han kunne ikke bare forlate meg her.
«Du kan ikke se han nå, han dro tilbake til basen deres» sier Galaxe og tar hånden min. «Hvorfor bryr du deg så mye om han? Han er en rebell og en hjerteknuser» fortsetter han.
«Ikke si det! Han er ikke så ille som alle sier» sier jeg og presser meg ut døren. Jeg sprang ned de lange trappene og ut døren. Gatene var fulle av folk, som stoppet opp da de så meg. Alle begynte brått å klappe. Alle vet det. Jeg tok kjapt på meg hetten min og løp ned gaten.
Plutselig kræsjet jeg inn i noen. Jeg så opp i håp om at det skulle være Hunter, men det var Mr. Harren.
«Hvorfor så kjapp, Ms. Reed?» spør han og fikser på dressen sin.
«Jeg leter bare etter noen, selv om han er kanskje langt borte» sier jeg. Han ser meg inn i øynene og nikker.
«Det er Mr. Woods du leter etter, sant?» spør han og smiler nøytralt.
«Hvordan viste du det?» spør jeg. Smilet hans blir til et ekkelt glis.
«Jeg så måten dere så på hverandre» sier han, han ser ut mot gaten.
«Jeg har hørt at han dro tilbake til rebellbasen, jeg kan ta deg dit» sier han og nikker mot den svarte bilen hans. Det var noe merkelig med han. Jeg stoler ikke på han.
«Nei, det trenger du ikke» sier jeg så hyggelig som jeg kan. Han tok brått hånden min hardt.
«Men jeg insisterer» sier han og begynner å dra meg mot bilen hans. Han var altfor sterk for å være så gammel. Er det kreftene hans? Styrke?
«Mr. Harren!» utbryter jeg i det han presser meg inn i baksetet. Han lukker døren, og jeg hørte at den låste seg. Han satte seg inn fremme, bak rattet.
«Dette er kidnapping!» roper jeg så høyt jeg kan, men det virket som at ingen på utsiden av bilen hørte meg.
«Jeg må bare låne kreftene dine litt» sier han og starter motoren på bilen.
YOU ARE READING
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
