«Stella!»
«Stella!»
«Hva skjedde?»
«Hun sa ''giftig manet''»
«Hun er fortsatt våken!»
Jeg kunne ikke plassere hvem som sa hva. Det eneste jeg tenkte på var boksen i hånden min. Jeg holdt boksen så hardt, det var motivasjonen min. Denne ringen kunne redde jorden, jeg må ikke miste den. Jeg følte den tunge kroppen min legges ned på den mye sanden, og noen skygger over meg.
«Stella!» Jeg brukte all kraften min for å løfte armen min mot den nærmeste personen.
«Ringen» sa jeg lavt. Boksen forsvant ut av hånden min.
«Du fant den!» det var Galaxe sin stemme, men stemmen var full av sorg og frykt.
«Glem ringen! Hun må få en motgift!»
«Jeg har noen medisiner i bilen for sikkerhet» Jeg hørte noen som løp gjennom sanden, og kom tilbake etter et lite øyeblikk.
«Bli her, Stella» Armen min følte et lite stikk, etterfulgt av en forferdelig smerte. Det føltes ut som armen og hodet mitt eksploderte.
«Det kommer til å virke snart» det var Nate sin stemme. Jeg følte en hånd på hodet mitt, som strøk gjennom det våte, rosa håret mitt. Jeg åpnet øynene mine sakte og så en uklar blå dott, en uklar brun dott, og en uklar svart dott. Øynene mine gikk automatisk til den blåe dotten.
«Galaxe» stemmen min var hes og svak. Jeg kjente en hånd oppå min.
«Jeg er rett her, søss» sier den blå dotten. Jeg følte en bølge av energi bygge seg opp inni meg. Synet mitt ble klarere, og smerten ble borte. Jeg lever. Jeg satte meg opp, og alle tre så på meg med store øyner.
«Stella! Du skremte meg skikkelig der!» roper Ken og slenger seg rundt halsen min. Jeg hørte hulking. Gråt Ken? Jeg rev han av meg, og lente meg mot Galaxe som holdt den svarte lille boksen.
«Hvordan føler du deg?» spør han og smiler bekymret.
«Surrete» sier jeg og ser utover Hoven Waters. Jeg kan ikke tro at jeg holdt på å dø nettopp, og Ken og Nate reddet meg. Vel, mest Nate da, siden han ga meg medisinen, men hvis ikke Ken hadde funnet meg hadde jeg druknet.
«Men du klarte det, Stella, du fant ringen!» sier Nate med et smil og legger hånden sin på hodet mitt igjen. Jeg presset frem et smil. Denne nær-døden-opplevelsen var virkelig skremmende. Jeg tror jeg værtfall ikke klarer å smile skikkelig på en uke. Vent! Nær-døden-opplevelse! Betyr det at jeg har kreftene mine? Jeg vendte meg brått mot Galaxe.
«Har jeg noen krefter enda?» spør jeg høyt og holder hendene mine fast på skuldrene hans.
«Du reddet ikke degselv, så jeg tror ikke det, beklager» sier han stille. Ingen krefter, flott.
Jeg lå på sofaen og holdt ringen oppe i luften. Jeg så på alle detaljene på steinen og på ringen. Steinen begynte å skinne når en solstråle traff steinen, som en diamant. Denne ringen skal redde jorden, jeg klarer nesten ikke å vente.
«Hvorfor må vi vente til i morgen for å redde jorden?» spør jeg i det Galaxe går inn i stuen med en pute under armen og et glass vann i den andre hånden.
«Fordi vi må ha et møte først, om trygghet, og om vi skal gjøre det offisielt eller privat» sier han og setter glasset med vann på bordet rett fremfor meg. Jeg setter meg litt opp så han kan ta puten bak hodet mitt, men han presser den heller i ansiktet mitt. Jeg fjerner puta fra ansiktet mitt og flytter den bak hodet mitt og legger meg bak. Så tar jeg frem den lille svarte boksen og la ringen tilbake.
«Nate sa at du må huske å ta medisinen hver dag i en uke til» sier Galaxe og setter en boks med piller på bordet. Jeg så ned på den svarte boksen igjen. Den luktet sjø, men det var noe rart med den. Jeg flyttet litt på puten i boksen, og merket en liten papirlapp. Jeg tok ut papirlappen og holdt den fremfor Galaxe.
«En lapp?» Uten å nøle brettet jeg den opp forsiktig. Jeg kjente igjen håndskriften med en gang, det er mors. I lappen var det skrevet 4 tegn som jeg aldri har sett før. Under de tegnene var der skrevet noe lite: ''Denne ringen er ikke ...'' Mer kunne jeg ikke lese, fordi papiret var gammelt, og det har vært under vann så lenge.
«Hva skal dette bety?» spør jeg og viser lappen til Galaxe som studerer den nøye.
«Hmm ... Denne ringen er ikke ... jeg vet faktisk ikke» sier Galaxe og legger fra seg lappen, han legger øynene på ringen. Ringen ser så magisk ut.
«Vel, kanskje vi finner det ut i morgen» fortsetter han og tar boksen med medisin, og tar ut to piller. Han sendte pillene mot meg i det jeg tok glasset med vann.
«Hvordan føler du deg nå da?» spør han, uttrykket han var bekymret.
«Jeg vet ikke, jeg føler meg liksom bra, men på en måte ikke» forklarer jeg og tar pillene fra hånden hans.
«Det er giften fra maneten, giften sitter inne i blodet ditt, og medisinen må både fjerne smertene og giften på samme tid, så jeg forstår at det føles litt rart» forteller han. Jeg tok pillene i munnen og svelget ned med vann.
«Dumt at jeg ikke kick-startet kreftene mine med en slik nær-døden-opplevelse» sukker jeg og snur meg mot Galaxe. «Hvordan fikk du kreftene dine nå igjen?» spør jeg og setter fra meg vannglasset.
«Det var i 4.klasse, da en av mine venner ble mobbet. Hun var i et hjørne, med mobberne rundt, de ertet og dyttet henne. Og siden hun var min beste venn så var det noe i meg som bare sa klikk. Jeg gikk fremfor henne, dyttet vekk mobberne og frøs fast føttene deres til bakken. De var fast der værtfall en hel dag» forteller han engasjert. Det er faktisk ganske fantastisk hvordan kreftene hans bare kom frem når noen trengte hjelp. Kunne ønske det skjedde med meg.
YOU ARE READING
Alene på Jorden
FantasyJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
