Jeg kunne ikke finne Ken, og vi skulle dra på oppdraget nå! Vi har trent mye i det siste, og jeg føler meg ikke så irritert på han lenger. Vi hadde avtalt å møtes utenfor leilighetsbygningen, men han dukket aldri opp. Jeg løp gjennom den trange gangen og banket hardt på døren til leiligheten hans.
«Ken! Jeg vet at du er der inne!» roper jeg gjennom døren.
«Gå vekk! Jeg kan ikke!» hører jeg han si, det var lavt, men jeg klarte å forstå hva han sa. Jeg prøvde å åpne døren, men den var låst.
«Ken, vær så snill, åpne opp døren, la meg komme inn å snakke med deg» sier jeg mykt. Han sier ikke noe på en stund, men så hører jeg låsen gå opp, og deretter døren går forsiktig opp. Ken kommer til syne i døren, han ser ned i gulvet, og kinnene hans var røde og våte. De brune øynene hans var også litt røde. Hadde han grått?
«Ken, du kommer til å klare det» sier jeg og legger hånden min på skulderen hans. Han ser opp.
«Jeg har aldri laget en så stor luftboble! Og jeg har aldri vært så dypt under vann!» utbryter han. Jeg dro han inn i en klem som støtte. Det var nå eller aldri, denne lille ringen kunne redde jorden, og det hastet.
«Ikke tenk på hvor dypt det er, bare tenk at du skal bare en liten tur på botnen, også skal vi finne den magiske ringen og gjenopprette jorden!» sier jeg motiverende. Jeg merket at han var sjokkert over klemmen.
«Du er best, Stella» sier han og klemmer tilbake. Han beveget hendene sine lenger ned mot hoftene mine, og klemmer hardere. Jeg følte at jeg ble most inn mot brystet hans. Jeg rev meg kjapt løs fra klemmen og slo til Ken.
«ALDRI gjør det igjen!» skriker jeg og holder rundt megselv som om jeg beskyttet meg. Jeg følte meg rød i ansiktet. Selvfølgelig er han forelsket i hver eneste jente han snakker med. Ken tok hånden sin til kinnet sitt, der jeg hadde stått han. Han stod og tenkte litt på hva han nettopp hadde gjort, og brått ble han også rød i fjeset.
«Unnskyld, Stella! Jeg skulle ikke ha gjort det!» sier han høyt.
Galaxe, Nate, Ken og jeg hoppet ut av bilen og ned på den myke sanden. Det føltes rart å være tilbake på denne stranden, siden foreldrene mine var på denne stranden rett før de druknet, men dette måtte gjøres. Båten deres ligger ødelagt under vann bare 500 meter fra stranden. Galaxe tok hånden min da jeg snudde meg mot Hoven Waters.
«Vær forsiktig, søss» sier han og klemmer hånden min i hans.
«Jeg kan ikke miste deg også, du er min eneste familie» sier han videre, og jeg kunne se at øynene hans begynte å bli våte.
«Jeg klarer meg, Galaxe, jeg er modig» sier jeg motiverende og gir han en klem.
«Kent er allerede klar, Stella» hører jeg noen si bak meg. Jeg snudde meg og der stod Nate. Han holdt en slags øreplugg mot meg. Jeg tok den, og festet den i det høyre øret mitt og vrengte av meg hettegenseren og shortsen min. Jeg hadde på meg en hvit badedrakt under klærne mine. Jeg kastet et blikk mot Ken som stod allerede i vannkanten. Han testet ut vannkreftene sine, en stråle med vann skjøt opp i luften, ble til en liten boble, og så falt den ned i vannet igjen.
«Lykke til» sier Nate og smiler stort. Jeg smiler tilbake før jeg gikk bort til Ken i vannkanten, vannet var ikke kaldt, men heller ikke varmt. Han så på meg.
«Er du klar?» spør han og går litt lengre ut, nå nådde vannet til magen hans. Jeg nikket og følget etter han til vi ikke nådde den trygge bunnen lenger.
«Det er nå vi må dykke, jeg skal lage en luftboble til deg når vi er under vann» sier han og smiler.
«Hva med deg? Trenger ikke du en luftboble?» spør jeg.
«Jeg kan puste under vann, Stella» sier han og dykker under. Jeg gjør deg samme, og merker med engang at luftboblen rundt hodet mitt ga meg luft. Jeg så bort på Ken som smilte og pekte ned mot bunnen. Han begynte å svømme kjapt, og jeg følget etter han, men jeg klarte ikke å svømme like fort som han. Hallo, han har vannkrefter og det har ikke jeg! Svøm litt saktere!
Han merket kjapt at jeg var litt lenger bak han, så han ventet litt på meg og strekte hånden sin mot meg. Jeg tok den, og vi svømte kjappere sammen. Vi nådde den ødelagte båten etter noen minutt, og jeg følte meg litt redd. Hva om ringen ikke er her? Båten var ikke så stor, men det var vanskelig å finne ut hvor man kunne komme seg inn, fordi masse steiner fra sol-meteoren fra septemberulykken lå oppå båten. Jeg så bort på Ken som pekte på klokken, og akkurat da hørte jeg ørepluggen skru seg på.
«Stella, du har ca. 8 minutter med luft» sier Nate sin stemme.
«Mottatt» sier jeg forsiktig for å ikke sprekke luftboblen. Jeg svømte gjennom et knust vindu i båten, nå var jeg inne. Det vokste mye sjøgress på veggene og på den slitte sofaen, og mange skjell og sjøstjerner hadde bosatt seg inne i båten. Jeg begynte å lete gjennom tingene i skuffene, men fant bare rustne bestikk og gamle kopper, og flere sjøstjerner. Etter en stund beveget jeg meg lenger inn i båten, jeg fant toalettet og sengene. Ringen må være her en plass. Jeg sjekket først inne på toalettet, men jeg skremte meg da en stor fisk svømte kjapt ut av selve toalettet.
Jeg svømte videre til nattbordene. Jeg fant en rustet klokke som tilhørte pappa, og en gammel bok, ellers var der bare sjøgress. Det andre nattbordet var mye mer spennende, smykker og øreringer som tilhørte mamma, jeg er helt klart på riktig spor. Jeg rotet meg gjennom skuffen og fant en liten svart boks. Det må være denne! Jeg var så spent at jeg åpnet den med engang. Inne i boksen var ringen. Steinen var rosa og gjennomsiktig, akkurat som jeg husker den.
Jeg svømte ut av båten for å finne Ken. Brått kjæsjet jeg hodet mitt i noe. En manet. Boblen sprakk! Og jeg kunne ikke se Ken. Jeg holdt pusten, men det var vanskelig fordi jeg hadde panikk. Jeg kunne kjenne at hjertet mitt banket fortere og fortere. Jeg så opp, det var langt til overflaten, jeg hadde aldri klart det. Brått begynte toppen av hodet mitt å svi der maneten traff meg. Det føltes ut som hodet mitt og halsen min brann, og jeg hadde lyst til å kaste opp. Plutselig så jeg Ken komme svømmende i min retning. Han så bekymret ut, han gjorde en bevegelse mot meg med hånden, og ingenting skjedde. Han klarte ikke å lage en luftboble så dypt under vann. Jeg kunne ikke holde pusten lenger, vannet strømmen inn munnen min og nesen min, jeg lukket øynene mine, og holdt hardt den lille boksen med ringen i. Jeg følte en arm rundt meg, og jeg kunnet føle at vi skjøt fart oppover. Selv om øynene mine var lukket kunne jeg se at det ble lysere og lysere. Er det nå jeg dør?
Brått brøt vi vannet, og den kalde luften traff fjeset mitt. Jeg begynte med engang å hoste opp vann, men hodet mitt begynte å surre, og jeg kunne ikke åpne øynene. Var det en giftig manet?
«Stella! Går det bra?» Spør Ken bekymret, jeg kunne føle armene hans, den ene armen støttet ryggen min, mens den andre holdt beina mine.
«Giftig manet» er alt jeg klarte å si.
YOU ARE READING
Alene på Jorden
פנטזיהJorden er ødelagt og nær dommedag. Menneskene dro, men etterlot en gruppe med mennesker som har overnaturlige krefter. Stella, som er 16 år, har ikke funnet ut om hun har krefter enda. Storebroren hennes, Galaxe, blir nødt til å ta ledelsen for å r...
