Salte tårer

~[11]~Kokelok oppi hodet på meg

Kylie sin synsvinkel:

Når jeg kommer inn døra er det stille. Takk og gudskjelov han sover sikkert. Ikke at det hjelper så mye for han kommer uansett til å være fly forbanna i morgen, men jeg slipper i hvert fall noe mer krangling i kveld.

Jeg går oppover trappa og er på vei inn på badet for å pusse tennene for så å gå og legge meg, når jeg kjenner en hånd bak på skulderen min. Jeg skvetter til og blir helt stiv. Han sover ikke det er helt sikkert. Jeg snur meg brått mot han og møter det sinte ansiktsuttrykket hans. Jeg må nesten le litt av hele greia for en dust, han vet at jeg driter i hva han uansett måtte si.

"Jeg har prøv å ringe deg hundre ganger og du svarer ikke, hvor er mobilen din?" Sier han ganske så irritert i stemmen.

"Den er most." Sier jeg helt tomt.  Jeg kjenner latteren som nesten holder på å ta overhånd. Herregud hvorfor så jeg det? Det høres jo bare helt feil ut, men det er jo sant for den er jo faktisk most.

"Most? Herregud det er jo noe seriøst feil med deg! Åssen klarte du det? Først stikker du av hjemmefra og oppfører deg som en liten drittunge, for så og komme hjem og fortelle meg at du har ødelagt mobilen din! Men da har du vel ikke sett meldingene jeg har prøvd å sende deg heller da?" Når han sa det klarte jeg bare ikke å dy meg så jeg freste tilbake.

"Jeg fikk meldingene dine jo, begge to og etter jeg hadde lest dem, gjorde du meg så forbanna at jeg valgte å hive den jævla dritttelefonen fem meter ned fra et lite fjell der hvor den landet med et klask på asfalten. Når jeg gikk ned for å hente den var den totalt ødelagt, ikke skjønner jeg hvorfor, jeg trodde virkelig at det skulle være bedre kvalitet, men så tok jeg jo i en god del fart da før jeg kastet den." Sa jeg sarkastisk før jeg marsjerte inn på rommet mitt og smelte igjen døra. Gud jeg var sint, sikkert mer enn det han er også. Jeg hører at han tramper inn på rommet sitt og freser noen stygge ord, men jeg bryr meg ikke. Jeg bare sitter her helt tom inni meg og tenker på alt som har skjedd. Jeg orker rett og slett ikke mere. Jeg er dritt lei av at han alltid skal få bestemme over meg. Han eier meg jo ikke akkurat.

Jeg våkner av vekkerklokken som ringer klokken sju på morgenen. Jeg reiser meg fort opp fra senga og går mot badet. Det er mandag og jeg må gjøre meg klar til skolen. JIPPI SOM JEG GLEDER MEG. hehe not....

Nede ved frokostbordet sitter den sure faren min og tygger på en tørr brødskive som er ganske overraskende siden han vanligvis ikke spiser frokost. Jeg overser han totalt og går mot kjøkkenet og henter meg ett eple som jeg putter oppi sekken min og fyller opp en flaske med vann. Jeg som vanligvis liker frokost spiser ikke noe i det hele tatt. Jeg orker bare ikke i hvert fall ikke når han sitter der. Jeg går opp og inn på rommet mitt igjen og kler på meg en mørkeblå olabukse og en lyserosa v-genser. Håret lar jeg henge rett ned og sminka driter jeg i. Litt maskara fra eller til spiller ingen rolle uansett.

Jeg smeller igjen døra etter meg og er på vei til skolen. Bak meg går det to fnisejenter og jeg har mest lyst til å bare snu meg rundt å klappe til dem begge å be dem holde kjeft, men jeg klarer å holde meg stabil nok til å la være. Jeg setter fokuset mitt mot veien og dytter inn øreproppene istedenfor og får opp tempoet mitt. Før jeg vet ordet av det jogger jeg istedenfor å gå. Noen gutter smiler til meg og lager noen oooo lyder, men jeg bare gir dem blikket og de snur seg brått igjen og vender oppmerksomheten sin mot noe helt annet. Hadde dette vært en helt annen vanlig dag hadde jeg nok mest sannsynlig ikke brydd meg, men akkurat nå irriterer egentlig alt meg.

Når jeg har kommet meg til skolen skal jeg egentlig bare hente norskbøkene, men skapet mitt vil så klart ikke opp. HALLELUJA. Jeg prøver virkelig alt. Nøkkelen går ikke for den har satt seg fast så jeg prøver heller å sparke til det får å se om det har noen som helst effekt, men det skjer ingen ting. Det som skjer til slutt er at jeg knekker i sammen og bare setter meg ned på huk foran skapet mitt med hendene i kors og ansiktet lent mot skapet. Jeg ser at folk titter når de går forbi meg, men jeg bryr meg ikke.

Jeg ender opp med å gå til timen uten bøker og å ha et helt nøkkelknippe hengende fast til skapet mitt. Jeg får så klart et spørsmål fra Eva om hvor norskbøkene mine er å, noe som egentlig bare gjør meg forbanna.

"Nei si det. Du skjønner når jeg kom hit så satt nøkkelen min seg fast i skapet og uansett hvor mye jeg drar eller sparker i det så rikker det seg ikke en dritt så det er grunnen til at jeg mest sannsynlig ikke har noen skolebøker i hele dag, men det går fint altså for han ved siden av her deler sikkert gledelig." Sier jeg sarkastisk og titter bort på gutten som sitter ved siden av meg. Jeg tror han heter Simen, men jeg er ikke helt sikker. Eva titter så klart på meg med et spørrende blikk hun hadde sikkert ikke forventet dette i det hele tatt og egentlig ikke jeg heller, men sånn ble det. Jeg er ferdig med å skulle beherske meg hele tiden.

"Kylie går det bra?" Sier Eva og titter på meg med et bekymret utrykk.

"Aldri hatt det bedre." Sier jeg sarkastisk enda engang. Jeg gidder ikke engang å prøve å virke hyggelig. Jeg kan føle alle blikkene til folk og nå er det hakket inntil at jeg bare reiser meg opp og går. Noe jeg faktisk gjøre.

"Forresten nei det går ikke bra! Kan dere slutte å stirre så jævlig eller har dere ikke noe bedere å stirre på kanskje? For jeg har i hvert fall noe bedre å stirre på enn dette jævla klasserommet hele dagen." Så maskerer jeg ut av rommet og er på vei ut av hele denne jævla skolen. Det føles faktisk litt befriende for å være helt ærlig. Endelig kan jeg leve litt, men til min overraskelse møter jeg på favorittlæreren min akkurat da. Ingen andre enn Mr Grey.

"Hva gjør du her?" Sier han med en skeptisk stemme.

"Hvis du ikke ser det ditt forvokste ego så går jeg ut av skolen." Han bare står der og titter på meg, med sinte øyne.

"Kylie kom tilbake! Du har ikke lov. Jeg kommer til å informere alle lærerne og rektoren om dette." Jeg bare flirer for meg selv og vifter med bannefingeren imens jeg fortsetter å gå. " Det tviler jeg ikke på at du kommer til å gjør."Dette er nok noe av det beste jeg har gjort på lenge. Det fortjente den drittsekken.