Salte tårer

~[26]~Panikkanfall

Kylie sin synsvinkel:

Jeg drar med meg Alex ut av klasserommet og ut til parkeringsplassen. Vi begge blir stående å stirre på hverandre i noen sekunder før noen av oss sier noe som helst.

«Så hvordan møttes dere?» Hvorfor av alle jævla spørsmål han kan komme med må være det verste? Hva skal jeg liksom svare? Han ser at jeg blir usikker og begynner å se oppgitt ut.

«Greit jeg skjønner du vil ikke snakke om det allikevel.» Han skal til å snu på helene og gå når jeg tar tak i den ene hånden hans og drar han tilbake med makt. Han stirrer på meg med noen intense og utålmodige øyne nå. Jeg kjenner klumpen i halsen som bare har blitt enda større og jeg sliter faktisk litt med å puste.

«Kan du være så snill å begynne litt saktere, denne delen er ikke akkurat den letteste å svare på og hvis jeg forteller deg det kan det får store konsekvenser.»

«Men herregud Kylie! Først sier du at du skal fortelle meg og nå ikke? Jeg holdt faktisk på å tilgi deg.»

Bare at han klarer å si det der gjør meg ødelagt på en måte. Han hadde tenkt til å tilgi meg, men som vanlig roter jeg til alt. Nå har jeg valget ødlegge alt jeg noen gang har hatt med Alex eller ødlegge resten av livet til Aiden, ja også må vi ta i betraktning livet til pappa og Lauren også da. Ditt valg Kylie.

«Jeg og Aiden møttes på en fest, for ett halvt år siden.» Sier jeg plutselig og kan nesten ikke tro det jeg selv sier. Alex lyser i hvert fall opp og ser litt mere fornøyd ut i ansiktsuttrykket.

«Ok.» Sier han bare og det ser ut som om han vil at jeg skal fortsette å fortelle.

«Ja altså jeg og venninnen min vi...» Han titter rart på meg og en smule bekymret faktisk. Jeg kjenner at jeg detter helt ut av det og må nesten bare legge meg ned på bakken. Det føles ut som om jeg skal til å besvime hvert sekund. Hjertet mitt dunker fortere og fortere nå og hjernen min klarer ikke helt å få med seg alt som skjer. Jeg kan se at Alex sitter på knærne ved siden av meg og sier noe, men jeg enser det ikke. Han prøver å riste litt i meg, men jeg klarer ikke annet enn å ligge helt stille på bakken og titte hjelpesløst opp på han. Jeg føler meg som verdens største premieidiot her jeg ligger og ikke klarer å røre på noe som helst. Alex ser panikkslagen ut og fikler med telefonen sin og alt som skjer etter det får jeg ikke med meg, for alt blir bare helt svart å jeg blir fullstendig helt borte.

Fem timer senere:
Jeg våkner opp med en utrolig hodepine og skjønner ikke helt hvor jeg er. Rommet jeg er i er mørkt og jeg kan nesten ikke se noe som helst. Hvor er jeg? Jeg kjenner panikken som tar overhånd over kroppen min og jeg begynner panisk å sparke med både bein og armer. Jeg hører fottrinn og blir med ett rolig når døren til rommet blir lukket opp og en mann med hvit frakk kommer inn i rommet. Han skrur på lysbryteren og med ett er ikke rommet mørkt lenger det er lyst og klart. Jeg er på ett sykehus det er helt klart. Hele rommet i seg selv forklarer det.

Mannen med frakken kommer med småe forsiktige skritt mot meg. Jeg titter rett opp på han med ett utrykk som sier hva i all verden gjør jeg her? Han smiler vennlig til meg og jeg slapper med engang litt mere av. Han ser i hvert fall ikke slem ut det er da ett godt tegn?

«Du har hatt ett kraftig panikkanfall unge dame.» Sier han plutselig og jeg kjenner den dundrende hodepinen min som verker noe inni helvete, men jeg tar meg kraftig sammen, for å få med meg hva det er han sier. Kraftig panikkanfall ja.

«Det som overrasker meg litt er at etter prøvene vi har tatt på deg så er nok ikke dette første gangen noe liknende har skjedd eller tar jeg feil?» Jeg blir litt overrasket over det han sier faktisk. Jeg har vel ikke akkurat til vane å besvime heller da, det må han jo skjønne eller? Jeg himler litt oppgitt med øynene før jeg tar ordene i mine egnede hender.

«Hvor mye er klokka og hvem fikk meg hit egentlig?» Sier jeg en smule utålmodig. Han rynker brynene litt før han svarer meg.

«Halv åtte på kvelden sikra. Han heter Alexander Monfyned tror jeg og du er Kylie Cecilie Perez?»

«Jepp det er meg.»

«Faren din er utenfor vil du at han skal komme inn?» Er pappa her også, dette er jo virkelig flott, hehe not. Jeg bare nikker som svar og like etter er mannen ute av rommet igjen. Jeg hører fottrinn i korridoren og like etter kommer pappa til syne i døråpningen.

«Herregud Kylie! Går det bra?» Typisk pappa her overreagerer vi over alt. Jeg lever, jeg er helt normal som jeg pleier, eller i hvert fall så normal jeg klarer å være, for jeg er så klart ikke normal i det hele tatt.

«Jeg er helt fin.» Sier jeg lett og rolig. Han ser ikke ut til å kjøpe det, men det driter jeg i, sier jeg at jeg er fin så er jeg fin! «Pappa hører du ikke etter? Jeg har det bra jeg bare besvimte, ikke noen big deal akkurat.»

«Du besvimte ikke bare du fikk ett skikkelig anfall og det er ikke bra, men det verste er jo at legene sier at det ser ut til at du har pleid å hatt lignende anfall en stund nå. Så nå blir vel egentlig spørsmålet mitt hvorfor sier du ikke ifra?»

«Fordi jeg ikke har hatt noen jævla anfall!» Sier jeg ganske så irritert i stemmen. «Nå vil jeg hjem til senga mi om jeg kan få være så snill å få lov til det.» Sier jeg bare enda mere irritert.

Hjemmet er det mørkt ute. Jeg hopper ut av bilen og springer bort til døra, for å trykke inn koden. 5730 Det sier klikk og døra åpner seg opp automatisk med engang. Jeg smetter inn og slenger meg ned på sofaen. Pappa kommer like etter med bilnøkler og PC-en sin under armen.

«Husk på det legen har sagt nå da. Du skal minst hvile tre timer om dagen der du kun slapper av og legger slipp på alle vonde tanker og annet stress og mas det måtte være. Ok?»

«Ja pappa slutt å mas!» Må han alltid være så overbeskyttende? Kan han ikke bare slappe av litt jeg er jo ikke akkurat døden nær heller.

«Er det noe som har skjedd på skolen i det siste som jeg burde vite om eller?» Sier han plutselig og jeg kjenner at jeg stivner helt til.

«Nei hvorfor skulle det være det? Jeg har det helt perfekt. Masse flotte venner og supre karakterer ja, for ikke å snakke om de supere lærerne.» Sier jeg sarkastisk og river meg opp fra sofaen og tramper opp på rommet mitt istedenfor.

Jeg er så lei alle akkurat nå. Hvorfor er det alltid meg det må gå utover. I dag var det et jævla panikkanfall, i går var det en sur Alex, før der igjen en jævla Roma tur og før der igjen en fest som gikk til helvete, ja også må vi jo ikke glemme den fa fantastiske gymlæreren min, ja og den moste telefonen min da, hva blir det neste? Jeg har mest lyst til bare også legge meg ned å grine, men jeg må bare ta meg sammen å få en orden på livet mitt engang, for alle, for dette her er faktisk ikke levelig lenger.