Salte tårer

~[22]~Hjemme igjen

Kylie sin synsvinkel:

Flyturen hjem er lang og jævlig. Jenny har spydd sånn tre ganger allerede og vi er ikke mere enn halvveis på vei. Lauren er sliten det kan jeg tydelig se, men hun prøver å smile så godt hun kan og holde humøret og motet oppe. Pappa sover og Aiden titter på en eller annen serie. Jeg derimot bare ser rett inn i setet foran meg. Jeg er kvalm og sliten. Kanskje blir jeg den neste som må spy vi får se. Det er i hvert fall en ting som er helt sikkert, og det er så klart at det skal bli så utrolig deilig å komme hjem igjen. Jeg kan se Calvin igjen og forhåpentligvis få skværet opp med Alex. Bare tanken på at jeg vet at han er sint på meg gjør meg helt dårlig å en smule nervøs. Han er så bra og jeg er en stor klump med dritt i forhold. Han har all grunn til å være forbanna og sur på meg, men jeg håper uansett at det kommer til å løse seg på en eller annen måte. Problemet er bare, hva skal jeg si til han? Jeg kan jo ikke akkurat bare gå bort til han helt sånn uten videre og si, «Hei Alex. Aiden er stebroren min nå skjønner du å jeg har bare kysset han ett par ganger, men det er vel ikke noe i veien med det? Ja også må jeg legge til at jeg synes han er utrolig kjekk og at jeg har falt for han da. Så selvom han bokstavelig talt banket deg opp den festen så håper jeg at det er greit for deg at jeg holder på med han.» Hehe jeg hører selv hvor jævlig tett det høres ut å blir med engang ganske flau og skamfull over meg selv. Dette går jo faktisk ikke lenger. Jeg har rota det til noe veldig, for å si det sånn. Aiden skal liksom være stebroren min ikke kjæresten min. Helvete asså men nå kan jo ikke jeg noe for hva jeg føler dessverre.

På veien hjem fra flyplassen kjører vi en kjapp tur innom Subway, for å få oss noe å spise. Jeg er egentlig ikke spesielt sulten, men når du har sittet på ett fly i over sju timer så vet du at du trenger å få i deg noe mat. Så kjedelig som jeg er blir det et helt plane smørbrød med kun kylling, og salat på til meg. De andre meier på med både dressing og masse forskjellige oster og gudene vet hva de ikke har fått stappet oppi de smørbrødene. Aiden titter så klart på meg med ett lurt glis om munnen og må kommentere mat valget mitt.

«Så mye spennende du har tatt på da.»Sier han sarkastisk imens han flirer og gliser det idiotiske, men søte smilet hans. Jeg bare rister på hodet og smiler ertende tilbake til han. Må han alltid si så mye tett? Det verste er at jeg ikke klarer annet enn å le og smile av det, det går liksom ikke an også ta det han sier seriøst.

Resten av bilturen er stille. Jeg sitter i baksetet i bilen sammen med Jenny og Aiden og hører på musikken min. Pappa har overraskende nok vært ganske blid å fornøyd i dag til å være han. Ikke, for å være slem eller noe, men jeg lurer seriøst på hva det var Lauren falt, for når det gjelder pappa. Ikke er han spesielt pen, eller han er vel helt ok, men ikke noe mer enn det. Han er streng og sjefete, skal alltid ha rett, opptatt med jobben sin nesten hele tiden, og, for det meste veldig alvorlig hele tiden.

Vi kjører over Brooklyn bridge nå og klokka er ca ett på natten her hjemme. Jeg har ikke akkurat fått døgnrytmen ordentlig på plass igjen ennå. Hadde vi vært i Roma nå så ville klokka ha vært rundt sju på morgenen. Jeg kjenner ett lite gjesp komme og jeg legger fort hånden min over munnen. Nå er det ikke lenge til vi er hjemme. Jeg kjenner en slags glede som begynner å bre seg rundt i hele kroppen min. Jeg klarer ikke å la være å smile. Vi svinger inn i oppkjørselen vår og parkerer bilen. Jeg spretter ut av bilen og løper mot inngangsdøra og taster inn koden til døra. Siden pappa er litt viktig av seg så har vi ikke en vanlig nøkkel som vi lukker og låser opp døra våres med skjønner dere, men det er jo egentlig like greit, for da slipper man jo å måtte passe på å ha med seg husnøkkelen hvor enn man går.

Etter vi har fått inn bagasjen til meg og pappa kjører vi Lauren, Jenny og Aiden hjem til seg. Jeg hadde egentlig mest lyst til kun å bli igjen her hjemme, men så vil jeg jo også si ordentlig ha-det til Aiden selvom jeg uansett mest sannsynlig kommer til å se han på skolen i morgen allikevel.

Jeg hjelper til med å bære inn bagasjen og blir med Aiden opp på rommet hans en liten tur imens pappa og Lauren prater og Jenny har gått opp, for å pusse tennene og skifte til pysjamas.

Aiden lukker døren til rommet hans imens jeg setter meg på sengekanten. Fortsatt like rotete her ja. Han kommer like etter å setter seg ved siden av meg. Vi titter på hverandre ett øyeblikk, før Aiden begynner å snakke.

«Ja det her har jo vært litt av en tur dette da.» Sier han helt fjernt. Jeg kan høre sarkasmen og ironien i stemmen hans og jeg kunne egentlig ikke vært mere enig.

«Ja det kan du trygt si.» Sier jeg helt paff og utmattet i stemmen. Jeg lener meg på skulderen hans og lukker øynene ett øyeblikk før jeg åpner dem igjen. Hva er det jeg egentlig driver med? Jeg og Aiden? Pappa er sammen med moren hans åssen skal dette fungere egentlig? Jeg vet jo at jeg ikke burde, men allikevel så vil jeg så gjerne være sammen med han. Det er bare noe ved hele han som gjør at
jeg føler meg litt ekstra spesiell på en måte. Ikke nødvendigvis på en veldig god måte, men allikevel spesiell.

Jeg gir Aiden en lett klem og ett enkelt kyss på munnen før jeg går ned trappen til første etasje. Pappa sitter allerede i bilen og er klar, for å kjøre når jeg kommer. Gud det skal bli deilig å kunne komme hjem til sin egen seng igjen. Jeg klarer nesten ikke å vente!