Just another badboy

En ny start

Jeg ser meg i speilet og puster dypt inn. Første skoledag er aldri lett. I hvert fall ikke midt i oktober. Nå som alle har funnet seg gode venner og vet hvor alt på skolen er. Vi, eller rettere sagt foreldrene mine, bestemte seg for å flytte.

3 gode grunner for det,

1. Foreldrene mine ville få et større hus og større hage
2. Foreldrene mine ville utforske en større by
3. Mikael Vain

Den svarte dongeribuksen sitter stramt rundt beina min. Hettegenseren er også svart, og det står «Just Do It» med hvit skrift på den. Håret mitt er løst, men jeg skal sette det opp med en gang jeg kommer til skolen. Jeg bruker sjeldent sminke, men i dag har jeg krøllet øyenvippene mine og tatt på litt maskara. «Isabella! Du må kjøre nå hvis du skal rekke skolen!» roper mor nedenfra. Det er sjeldent at mor er hjemme, men når hun er, passer hun på at vi har en jentekveld hvor vi snakker om alt og ingenting. Sikkert for at jeg skal føle at jeg har noen å snakke med og for at vi skal føle nærmere enn det vi er. «Ok!» roper jeg og tar sekken min over den ene skulderen og løper ned trappene. Jeg tar på de hvite vansene og tar sekken på begge skuldrene før jeg tar ned hjelmen og hanskene fra hyllen. «Ha det da!» roper jeg.

Jeg tar på hjelmen og hanskene før jeg setter meg på den røde motorsykkelen min. Ja, jeg kjører motorsykkel! Jeg er 16 år, så det er fullt lovlig med lett motorsykkel. Det er så herlig. Jeg kan kjøre hvor som helst uten at foreldrene mine må kjøre meg dit, eller at jeg må ta bussen. 

Når jeg har fått parkert motorsykkelen tar jeg av hjelmen og hanskene og legger dem i boksen. Jeg ser utover skolegården og parkeringsplassen mens jeg setter håret opp i hestehale. En guttegjeng står og ser på meg. Noen av dem gir meg et glis, mens de andre bare står og studerer meg. Jeg himler med smått med øynene og går mot inngangen. Typiske drittsekker. 

Hvor er rektors kontor da? Jeg ser nedover gangen. Helt ned i gangen er det en tavle med noe. Kanskje et kart over skolen? Jeg begynner å gå nedover gangen. Noen står og hvisker mens de ser på meg. Hva er så spennende med meg? Andre står bare og ser på meg. Jeg går helt ned til tavlen. Argh, ingen kart... Hva skal jeg gjøre nå da? Jeg sukker. «Hei,» jeg skvetter og snur meg raskt rundt. «Åja, ehm, hei,» sier jeg litt flaut. «Stephan,» han holder ut hånden. «Hei, Isabella, men bare kall meg Bella,» sier jeg og hilser på han. «Du er ny her?» Jeg nikker. «Du vet vel ikke hvor rektors kontor er?» spør jeg. «Joda, bare følg meg». Han gjør en håndbevegelse og begynner å gå bortover en korridor. Jeg følger etter. «Så, Bella, hva fikk deg til å flytte hit?» Jeg trekker på skuldrene. «Altså, det var egentlig ikke jeg som bestemte det,» starter jeg. «Foreldrene mine ville bare flytte,» sier jeg og gir han et lite smil. Han nikker. Jeg forteller jo sannheten, bare ikke hele. Så det er vel ikke å lyve? 

«Vel, her er rektors kontor,» sier han og peker på døren. «Tusen takk». «Selvfølgelig, får håpe vi har noen klasser sammen da,» sier han før han gir meg et lite blunk og forsvinner nedover gangen. Jeg kan ikke annet enn å smile. Akkurat når jeg skal banke på døren, kommer det en gutt ut. «Flytt deg,» mumler han og dunker meg i skulderen. Jeg himler med øynene. «Herregud, drittsekk,» mumler jeg. Gutten snur seg mot meg. «Hva faen sa du?» Han ser på meg. Øynene hans er blåe. Blåe som havet. «Ingenting,» mumler jeg og går inn døren før han får sagt noe annet.

«Å, hei!» En dame i sikkert 40 årene sitter bak et bord. «Du må være Isabella Pennerly,» sier hun og reiser seg. «Ja,» jeg gir henne et smil. «Hyggelig å møte deg, jeg er Mrs. Strond. Bare sett deg ned så kan jeg gå gjennom timeplanen din og reglene vi har på denne skolen». Jeg nikker og setter meg ned.

Mrs. Strond starter å snakke om reglene. Det er vel egentlig bare de vanlige gamle reglene. Ikke løping i gangene, ingen skriking, ingen slåsskamp, osv. Er ikke det regler som alle skoler har? Deretter viser hun timeplanen til meg. «Å, jeg ser du har valgt fotografi som et av dine valgfag! Det virker så kjekt å kunne fotografere og redigere bilder,» sier hun engasjert. «Ja, det er ganske kjekt,» sier jeg og gir henne et vennlig smil. «Ok, her er et kart over skolen, og skapnummeret ditt er 720. Koden din står på denne lappen her, prøv å lær deg uten att. Bøkene dine ligger allerede i skapet». Jeg nikker. «Tusen takk,» sier jeg og reiser meg. «Joda, og hvis det skjer noe, er det bare å komme å snakke med meg». Jeg nikker og takker en gang til før jeg gå ut av kontoret. Ja, da vet jeg at rektoren er hyggelig og glad.

«Endelig fant jeg deg,» mumler jeg til meg selv og ser på skapnummer 720. Jeg finner fram lappen med koden. «73952, det skal jeg klare å lære meg uten att,» mumler jeg og åpner det. Jeg ser ned på timeplanen min og finner fram matematikkbøkene mine til en dobbeltime med matte. Timen har allerede startet, men Mrs. Strond sa at det ikke gjorde noe at jeg kom litt for seint. Jeg banker forsiktig på døren og åpner den. «Hei, du må være Isabella Pennerly,» sier en mann i sikkert 60 årene. «Bare finn deg et sted å sitte, vi går akkurat gjennom trigonometri,» sier han og smiler. Jeg nikker og ser utover klasserommet. Alle øynene er på meg. Det er kun en pult som er ledig, og det er helt bakerst. Jeg ser ned i bakken og går raskt til plassen. En gutt sitter ved siden av meg. Han ser ut vinduet. Det ser ikke ut som han har lagt merke til at jeg har satt meg. Jeg ser litt nøyere på han. Vent litt nå, er ikke det gutten som dunket meg i skulderen utenfor rektors kontor. Jeg himler smått med øynene og finner fram notatboken.

Wow, ny bok ☺️😅
Håper noen leser den 😛