Just another badboy

Stephan møter mor

«Vi snakkes i morgen!» roper jeg og Stephan til Leo og Denis. De vinker og begynner å løpe mot bussholdeplassen. Bussen deres går om 2 minutter, og det tar egentlig 5 minutt å gå dit. «Her er ekstrahjelmen,» sier jeg og gir den til Stephan. «Vi får håpe den passe,» legger jeg til. Stephan tar hjelmen over hodet, mens jeg drar på meg min hjelm. Han presser hjelmen ned over hodet. Jeg ser på. «Er den for løs?» spør jeg. Stephan rister litt på hodet for å kjenne om den glir. «Nei, eller, jeg vet ikke. Den sitter stramt i hvert fall,» sier han usikkert. «Da skal det gå fint». Jeg finner fram to par hansker. «Du må han hansker på deg, så ta disse på deg. De er sikkert litt for små, men bedre enn ingenting,» sier jeg og smiler. Han nikker og tar de på. «Har du noen gang kjørt eller sittet på en motorsykkel?» spør jeg. Stephan rister på hodet. «Okey, så noen små ting du burde vite. Når du sitter på, prøv å hold deg til en side av meg. Ikke len deg fram tilbake mellom høyre og venstre. Du kan holde rundt meg eller på sidene her, men jeg anbefaler å holde rundt meg. Når du sitter bak meg, press lårene mot lårene mine for støtte. Hvis det er noe, for eksempel at du føler du sitter litt dårlig eller at jeg kjører for raskt, rop eller prikk meg på skulderen,» sier jeg. Stephan nikker. «Er du klar da?» spør jeg. Han fortsetter å nikke. Jeg går oppå sykkelen og støtter sykkelen med beina. «Da kan du sette deg på,» sier jeg. Stephan kommer seg oppå etter en god del med forsøk. «Husker du hva jeg nettopp sa?» spør jeg og snur hodet mot han. «Sånn ca,» svarer han. «Hold rundt meg, klem lårene mot mine, og prikk meg på skulderen hvis det er noe,» gjentar jeg. Han gjør det mens jeg sier det, untatt prikkingen på skulderen. Jeg skrur på motoren. «Da er vi klare,» sier jeg før jeg rygger ut av parkeringsplassen. Jeg begynner å kjøre hjemover. Det tar ikke lang tid, ca 15 minutter. Fartsgrensen er ikke høyre enn 40 uansett, så det er ikke en farlig kjørevei. Stephan klemmer meg hardt rundt livet og presser lårene mot mine. Han sitter hele tiden med hodet på venstre side.

Jeg kjører opp innkjørselen. «Da er vi framme,» sier jeg etter at Stephan har gått av. Jeg går også av og drar av meg hjelmen. Det samme gjør Stephan. «Hvordan var det? Kjørte jeg bra?» spør jeg. «Det var helt greit. Det var litt skummelt i starten, men etter hvert ble jeg vant til det. Du kjører perfekt,» sier han og gir meg en tommel opp. Jeg gir han et smil. «La oss gå inn». 

Vi tar av oss klærne i gangen og går inn på kjøkkenet. «Hallo,» sier jeg. Mor sitter og skriver noe på pc-en. Hun ser opp fra pc-en og ser først på meg, deretter på Stephan, og tilbake på meg. «Dette er Stephan, han som inviterte meg på overnatting i morgen,» fortsetter jeg. «Å, hallo, sier mor og reiser seg. Hun strekker ut hånden sin. «Stephan,» sier Stephan mens han tar hånden til mor. «Mrs Pennerly,» sier mor. «Hyggelig å endelig treffe deg,» fortsetter hun. "I like måte," svarer Stephan tilbake. «Ja, da har dere hilst, skal vi gå opp?» spør jeg. Stephan nikker, mens han følger etter meg. «Dere har et stort hus,» sier han og ser rundt seg. «Det er en av grunnen til at mor og far ville flytte. De ville ha et større hus,» sier jeg og trekker på skuldrene. Vi går inn på rommet mitt. «Wow, er dette rommet ditt?» Stephan ser overrasket på meg. Jeg nikker. «Sykt fint, jeg elsker bildene dine,» sier han og ser på veggene mine. «Takk, jeg har tatt alle selv,» sier jeg stolt. «De er kjempefine».  

Ja, da starter mine tentamener og eksamener øyeblikk... 🙄

Så jeg vet ikke hvor mye jeg får skrevet 😅

Jeg skal prøve å legge ut noe i påsken 💖