ti - kappløp

3K 192 53
                                    

~*Snow*~

"Seriøst, Jace, jeg kan ikke tro at du lurte oss i å ta en tatovering," snerrer Nathaniel og ser stygt i bakspeilet, i retning til Jace. Jace trekker på skuldrene uskyldig, selv om jeg kan se at han er fornøyd med seg selv og hva han klarte å oppnå.

"Nå vil vi hvertfall huske hverandre resten av livet."

Jeg titter ned på håndleddet mitt og gransker den nylige tatoveringen som står litt ut av huden. Det er rødt rundt strekene hvor nålene har stukket blekk ned i huden min, og det ligger plastikk utenpå som beskyttelse. 
   Det Jace sa om at tatoveringene bare varte i en måned, var bare tull. Han lurte oss i å tatovere hånden på håndleddene våre, og sa at selv om det gjorde like vondt som en vanlig tatovering så ville det gå vekk. Men når vi var ferdige, innrømmet han glisende at det var real deal. 

Det eneste jeg gjorde som reaksjon var å heve øyenbrynene vantro og stirre på håndleddet mitt. Jeg bryr meg ikke stort om den skal være der for alltid eller ikke. Den betyr noe, pluss at den er kul. Hvorfor bli sint da?
   Nadya, derimot, ble helt stressa. Hun lurte på hva moren ville si om den, og om hun skulle få husarrest så lenge tatoveringen var på håndleddet hennes - noe som ville bli for alltid. Men Jace hadde klart å roe henne ned, og selv om hun fortsatt er smålig irritert på ham, tar forelskelsen overhånd og hun tilga ham med det samme. Kjærlighet

Også var det Nathaniel. Han ble veldig sjokkert, og trodde han kødda til å begynne med. Han begynte å gni på tatoveringen - selv om det gjorde vondt - og bannet stygt til Jace. Han er fortsatt sint, men jeg tror det allerede har begynt å gå over. Det er kanskje blekk som ikke forsvinner og er på kroppen din hele tiden, men det gjelder ikke liv og død. 

"Jeg vet ikke engang om jeg har lyst til å huske deg, din svikefulle judas," mumler Nathaniel, ikke henvendt til noen spesielle. Jeg vet ikke om Jace hørte det i baksetet, men jeg hørte det definitivt. Om Nadya hadde vært her og hørt at han sa det, ville hun sikkert begynt å si at det var tåpelig sagt og at han er bestevennen hans, og at han ikke burde si sånt. Men hun er ikke det, for hun tok sin egen bil og dro hjem etter at vi gjorde oss ferdig i fornøyelsesparken. 

"Jeg tror ikke jeg hadde trengt en tatovering for å huske dere," sier jeg trøtt og slenger beina oppå dashboardet. Det har begynt å bli mørkt og det er kjølig i luften, så derfor har Nathaniel droppet å ta ned taket på bilen. 

"Hvorfor ikke det?" Nathaniel gliser eplekjekt. "Fordi vi begge er et godt syn for øyet?"

"Ikke et godt syn. Langt i fra," sier jeg flatt. Nathaniel ser fornærmet ut, men smiler likevel. Jeg hører at Jace snøfter fra baksetet, og jeg smiler tilfreds til meg selv. Selvsagt løy jeg når jeg sa dette; de er jo et godt syn for øyet. Men jeg hadde ikke trengt en tatovering for å huske dem, mest fordi de er de første jeg faktisk kan kalle ''venner.'' Venner som ikke vet en dritt om meg, men de ser på seg selv som vennene mine, og da får de bare være det. Og det er ikke sånt man glemmer. 

Plutselig kjenner jeg meg igjen idet vi kjører opp gata hvor huset mitt ligger. Jeg kjenner en klump vokse i magen, og jeg gruer meg litt til å møte tante igjen. Hun kommer nok til å gi meg så mye kjeft at hele nabolaget hører det. Ikke at jeg ikke takler det, men det er ikke akkurat det man gleder seg til i hverdagen. 

Nathaniel parkerer på det vanlige stedet sitt - mellom innkjørselene til husene våre på fortauskanten. De har en garasje, men den er sikkert opptatt av foreldrene sine biler, eller noe. Jeg klyver ut av bilen, og slenger døren hardt igjen. Jeg trekker pusten dypt inn og stirrer på det hvite huset som rager opp foran meg. Jeg begynner å gå mot det, og glemmer nesten Jace og Nathaniel som står ved siden av meg. 

Normal Scares MeWhere stories live. Discover now