Normal Scares Me

atten - delilah og damien fabray

~*Snow*~

Etter vi var ferdig med hevnen vår, gikk vi alle ut og spiste på en restaurant i byen, hvor gutta selvfølgelig betalte alt. Jeg forsikret meg med å ta den dyreste salaten de hadde, etterfulgt av en veldig dyr kaffe og blåbærpai. Det ble ikke akkurat billig.

Så dro vi hver vår vei, og planla kjøre sammen til festen på lørdag. 

Altså idag.

Jeg står foran speilet mitt og gransker det smale ansiktet mitt og klærne mine. Eller, teknisk sett er det jo tante sine klær, men jeg låner dem for i kveld. Jeg har på meg en ganske detaljert shorts, som er både svart og gull, og en svart topp. På fingrene har jeg et par gullringer, og på beina har jeg mine helsvarte toms. Jeg har lakkert neglene svarte, og øynene mine er sjenerøst pyntet med gull og svart øyenskygge. Jeg har også tatt meg den friheten til å ta på en vinget eyeliner, noe som faktisk kler meg overraskende godt. (Bilde). Det hvite håret mitt er satt opp i en hestehale, og akkurat nå ønsker jeg faktisk at jeg hadde hatt brunt hår. Jeg synes det står bedre sammen med gull.

Det lyder en ilter lyd utenfor, noe som jeg gjenkjenner som bilhorn. En siste gang ser jeg på meg selv i speilet, og himler med øynene når jeg innser at jeg faktisk sjekker meg selv ut. Veldig classy, Snow.

Jeg slenger på meg en svart, tjukk cardigan som egentlig funker som en jakke også, og går ned. Der står tante med mobilen sin og tekster en eller annen. Når hun får øye på meg, sperrer hun opp øynene. 

"Unnskyld ordbruket, men fy faen, Snow! Så fin du er!" utbryter hun. "Modellbeina der er noe du burde vøre stolt over. Like lange som Eiffeltårnet, jo!"

Jeg kremter. "Takk tante," sier jeg, kjenner blodet stige opp til ansiktet i det jeg slenger veska mi over skulderen.

"Jeg er stolt over å være tanten din," sier hun og legger en hånd på skulderen min. Hun vet fortsatt at jeg ikke så veldig stor fan av klemmer, og nøyer seg derfor bare med å lege hånden sin på skulderen min.

"Det er en rar ting å si," mumler jeg og trekker meg unna. Jeg åpner døra, og kjenner den kalde oktober-lufta treffe meg. Det er kanskje et dårlig valg å ha på seg en shorts når det snart er vinter, men vi skal uansett være i et varm og trang hus, så det går sikkert bra.

"Ha det gøy. Ikke gjør noe du vet jeg ikke ville ha gjort," sier hun med et lite blunk.

Jeg ler kort og nikker til henne. "Det skal jeg ikke. Snakkes," sier jeg og går ut, smeller igjen døra etter meg.

Utenfor er den svarte Porchen til Nathaniel, og jeg går rolig mot den. Vel framme åpner jeg passasjerdøra og setter meg inn. Det er bare Nathaniel som er i bilen nå, ettersom vi skal plukke opp Jace og Nadya på veien.

Nathaniel sitt mørke hår er for en gangs skyld børstet, men det er fortsatt ganske stort og... fluffy? Han har på seg en helt vanlig, hvit genser med krage, men ser mye dyrere ut på han enn det den sikkert er. Det er bare noe med den muskuløse kroppsbygningen hans som får klærne til å se dyre ut på ham. 

Smilet til Nathaniel blir bredt i det han måler meg med blikket. "Du er vakker," sier han, og jeg smalner øynene.

"Takk," sier jeg langsomt. "Du er ikke så verst selv," fortsetter jeg, uten at jeg klarer å stoppe meg selv. Jeg sukker og ser ut av vinduet. Jeg kan ikke gi Nathaniel falske forhåpninger når det kommer til forholdet vårt. Det kan ikke bli noe mellom oss, og sånn er det bare.

I sidesynet ser jeg at blikket hans lyser opp, og halvsmilet kommer til syne. "Takk," sier han og begynner å kjøre. "Også vil jeg bare si at beina dine er gullverd. Du burde vise dem fram oftere."