Normal Scares Me

trettitre - kidnappet

~*Snow*~

Da jeg dro hjem til Jace senere den dagen og beklagde til ham for den teite oppførselen min dagen før, forsto han. Jeg sa selvfølgelig ikke den ekte grunnen til at jeg ble helt hysterisk. Jeg fant opp en helt ny og irrelevant grunn, som var så enkel som "jeg hadde blødd gjennom lakenet og kunne ikke finne nytt." Jace hadde bare ledd og dratt meg med inn i en klem og sagt at det gikk helt fint.

Han skjønte hvordan det er, hadde han sagt, men altså... hva i helvete? Han er gutt, han skjønner ikke hvordan det er å blø gjennom.

Men jeg sa ikke noe mot det. Jeg tok imot klemmen og ble han med inn, hilste på Jackson og hang litt med nesten-stebroren min før jeg dro hjem igjen. 

Nå sitter jeg i bilen sammen med Nathaniel. Klokken er litt over åtte, og vi er på vei til skolen. Nå er det bare to uker til juleferie, og jeg kan ikke beskrive hvor godt det føles. Skolen har slitt meg mer ut enn det jeg vil innrømme, og det å prøve og få gode karakterer i alle fag er ikke lett. 

Nathaniel sin hånd ligger på min, og han flytter den bare når han skal skifte gir på bilen. Av og til gløtter han bort på meg med et halvsmil om munnen, men snur seg alltid tilbake igjen før jeg egentlig rekker å se det. Han oppfører seg som han alltid gjør; eplekjekk og sjarmerende.

Men det er noe som ikke helt stemmer. Det er som om han holder litt tilbake på personligheten- og vittighetene sine. Som om han lurer litt på hvordan han skal oppføre seg rundt meg. Han er flink til å skjule det, det innrømmer jeg, men som jeg - og kanskje de fleste - vet, er jeg god til å lese kroppspråk.

Og Nathaniel er ikke helt den samme.

Tante sitt ansikt kommer opp i tankene mine, og bare av tanken av stemmen hennes, får meg til å roe meg ned. Hun sa jeg burde gi det litt tid, gi Nathaniel litt tid til å venne seg til fortiden min. Det er tross alt veldig mye å forstå, og jeg skjønner at han kanskje virker litt usikker. 

Det betyr ikke at jeg ikke merker eller bryr meg, men at jeg respekterer det.

Vi ankommer skolen. Jeg og Nathaniel utveksler ett blikk før vi begge stiger ut av bilen. Vi smeller igjen dørene akkurat samtidig, og møtes ved panseret. Han tar hånden min og kysser den, før han leder meg mellom alle bilene og til inngangen. Vi går hånd i hånd, og varmen hans stiger inn i kroppen min.

Blikkene vi får av medelever er forskjellige. Noen virker misunnelige, andre virker sjokkerte, og noen virker imponerte. Også er det jo en del som driter i oss også. Vi passerer Zarah og gjengen, og de stirrer alle ondskapsfullt på oss. Både jeg og Nathaniel ser på dem, på hverandre, og ler. Zarah virker ikke så fornøyd med dette, men gjør ingenting.

I lunsjen sitter gjengen og prater helt normalt. De gjør ingen stor greie ut av at jeg og Nathaniel nå er sammen. Det eneste jeg legger merke til, er at Damien er litt stillere enn det han bruker. Nå og da hvis han tror jeg ikke ser, titter han på hendene til Nathaniel og jeg, som nesten alltid er flettet sammen.

Han virker sjalu.

Jeg er ikke dum. Det er tydelig at Damien har hatt et lite crush på meg helt siden vi møttes på festen til han og Delilah. Han prøvde jo tross alt å kysse meg. (Ærlig sagt, kysset jeg han jo tilbake. Men jeg trakk meg unna da jeg innså at jeg bare brukte han for å glemme Nathaniel.) Jeg hadde håpet på at det skulle gå over da han så at jeg og Nathaniel var forelsket. Kanskje det itl o gmed har det, men at det henger litt igjen.

Men jeg kjenner Damien; han kommer ikke til å ødelegge forholdet til kompisen sin. 

* 

Da skolen er slutt, går jeg og gjengen ut i skolegården og snakker litt sammen før vi alle skiller vår vei. På vei hjem igjen sitter jeg på med Nathaniel. Han virker enda mer stiv nå enn det han var i morrest. Kanskje han skjønner at han ikke kan ha en kjæreste.