Normal Scares Me

tjueseks - det er noe hun skjuler

~*Snow*~

"Snow? Vi skal dra nå. Kom ned!"

Jeg hører tante sin stemme rope på meg nedenfra og sukker lavt for meg selv. Jeg står foran speilet mitt og ser på antrekket jeg har på meg. Tante ba meg pynte meg litt for at vi skal på besøk til Jackson og Jace, men ærlig talt, Jace har likevel sett meg i mine styggeste klær før, så hvorfor skal ikke Jackson også det? Om tante og han flytter inn sammen, kommer han uansett til å se den verste siden av meg.

Klærne jeg har på er enkle; en grå, luftig genser som når meg til navlen og en svart høytlivsbukse. Heldigvis når buksen meg bare noen centimeter unna hvor genseren slutter, så bare en liten stripe av magen min vises. Jeg er ikke så fan av å gå i voldsomme croptopper og bukser som henger lavt nede. Håret mitt er løst, og har blitt så langt at det faktisk når meg til navlen, det også.

Da jeg endelig innser at jeg har stått og sett på meg selv i sikkert tre minutter, trekker jeg meg kjapt unna speilet og går ned til tante. Jeg har sminket meg enkelt med maskara, litt bronzer og en litt mørk lipgloss.

"Du ser fin ut," kommenterer tante, og jeg skyter et bryn opp i været.

"Jeg trodde du sa at jeg skulle pynte meg?"

"Ikke pynte deg. Bare ikke gå i joggebukse." Hun blunker til meg og går ut av døren. Jeg trekker på skuldrene og tar på meg en jakke og timberlandsene mine og følger henne. Det har kommet et fint lag med snø ute nå, og jeg elsker det. Det er så lyst og hvitt overalt, minner meg om min egen hårfarge.

Vi setter oss i bilen og kjører til Jace. Ulikt meg, Nadya og Nathaniel, bor ikke Jace i Fagiruveien. Han bor et lite stykke bortom, og det tar kanskje tre til fem minutter å kjøre dit. Huset hans er stort og hvitt, med svarte vinduskarmer. Jeg har bare vært her én gang før, og det var med Nadya for noen uker siden. Jeg vet ikke engang om tante vet at jeg har vært her.

"Pent, ikke sant?" spør hun og smiler til meg.

Jeg nikker. "Du valgte deg rett mann, selv om han var gift da du valgte ham," sier jeg, spydigere enn det jeg mente. Jeg sperrer opp øynene av meg selv og ser på tante, håper at hun ikke ble alt for såret av kommentaren min. "Unnskyld, jeg mente ikke-"

"Det er greit. Han var gift, men nå er han ikke det lenger. Og jeg vet det var galt å gå etter en gift mann, men han var ikke glad i kona si mer, og jeg... likte ham. Så sånn ble det." Hun gir meg et alvorlig smil.

"Jeg er glad for at dere er sammen også." Jeg smiler tilbake til henne. "Han er en fin fyr, selv om jeg ikke vet om han fortjener deg."

Tante smiler og rusker meg i håret. "Jeg er ikke så perfekt og snill som du skal ha det til, snøta," sier hun likegyldig, men jeg kan høre en trist klang dypt i stemmen hennes. Jeg rynker brynene og lurer på hva det kan bety.

"Men det er du," sier jeg forvirret. "Du tok meg inn etter at foreldrene mine døde og har passet på meg helt siden da. Ikke mange ville ha gjort det."

Hun ser kjapt ut av vinduet. Det virker som hun skjuler noe. "Ja, jeg gjorde vel det," sier hun anstrengt.

Jeg ser lenge på henne. "Er det noe du vil fortelle meg?"

Hun setter opp en forvirret mine, men jeg kan se forbi den. Jeg har kjent tante hele livet mitt, og jeg vet når hun later som om hun har det bra og når hun faktisk har det bra og ikke tenker på noe. Og nå er det noe som virkelig plager henne. Og hun vil ikke fortelle meg hva det er. "Nei, så klart ikke, jenta mi. La oss bare gå inn, Jackson venter sikkert."

Igjen ser jeg mistenksomt på henne. Det er noe hun skjuler, og jeg er nødt til å finne ut av det. Sånn er det bare.

Vi går sammen bort til inngangsdøren, og tante ringer bestemt på døren. Det tar noen sekunder før døren åpner seg, og når den først gjør det, er det Jace som står på den andre siden. Han har kammet håret fint, går i en hvit polo-skjorte og svarte bukser.