Normal Scares Me

tjueni - det var en stor tabbe

~*Snow*~

Da vi kjørte hjem fra utsiktsplassen, satt vi tause i bilen og hørte på en av spillelistene til Nathaniel, en av de litt roligere listene som man faktisk kan tenke til. Ikke at jeg tenkte så mye, jeg fokuserte bare på omgivelsene som raskt fór forbi meg.

Nå har vi kommet hjem igjen, men ingen av oss går ut av bilen. Vi blir bare sittende og se rett frem, som om ingen av oss egentlig vil dra fra hverandre. "Du kan ikke si noe," sier jeg til Nathaniel. "Lover du?"

"Snow," sier han og sukker. Hånden min som ligger i fanget mitt, tar han. Han klemmer den mellom sine to hender og ser meg inn i øynene. "Du kan stole på meg. Jeg skal ikke si det til noen."

Jeg smiler svakt til ham og klemmer hånden hans tilbake. "Takk." Jeg ser opp på huset mitt og smiler. "Jeg liker det her. Jeg vil ikke dra igjen."

"Det får du ikke. Ikke av meg, hvertfall," sier Nathaniel.

"Søtt, men du vet dette egentlig ikke er opp til deg," sier jeg, selv om jeg vet at det ødlegger den fine stunden vår helt. "Finner mennene meg igjen, er det kanskje over. Derfor må jeg være så forsiktig med å legge ut bilder av meg selv på nettet."

"Vet mennene hvordan du ser ut og hva du heter?"

Jeg nøler litt. "Jeg tror ikke det. Sist gang de være nære på å finne meg, gjorde de det på grunn av at de hadde funnet ut tante sitt navn. Men nå har hun byttet." Kosebuksa jeg har på har blitt litt skitten på kneet, og jeg prøver forgjeves å tørke vekk skitten. "Men jeg tror mennene vet at jeg har hvit hår. Det hadde jeg også når jeg var liten, og det er liksom et kjennetegn på meg."

"Kan du ikke farge det, så kjenner de ikke igjen det?" spør Nathaniel, litt nølende han også.

"Nei," sier jeg og trekker pusten min. "Mamma fortalte meg alltid at jeg var et mirakel, ettersom legene fortalte at hun egentlig var steril. Men så ble hun gravid, og hun sa at håret mitt var et tegn på at jeg er spesiell. Jeg tror ikke på det, men fargen minner meg liksom om henne."

"Jeg skjønner. Og dessuten elsker jeg håret ditt."

Jeg ser på klokken. Den er allerede litt over to. "Jeg burde gå inn. Vi sees senere," sier jeg og møter blikket til Nathaniel. Han smiler svakt til meg, lener seg inn og kysser meg på pannen.

"Vi sees senere."

*

Jeg våkner brått og setter meg opp i sengen. Solskinn skinner inn i rommet mitt og lager merkelige skygger. Klokka på nattbordet mitt viser at den er 09:00. Det er en rar følelse som pumper rundt om i blodårene mine, og jeg kjenner meg litt kvalm. Det er som om jeg våknet av at jeg tenker. I søvne.

En uventet panikk bygger seg opp i meg, og jeg kjenner en trang til å få meg ut av sengen og gjøre noe. Hva er det som skjer? tenker jeg imens jeg hiver meg ut av sengen.

Det var en stor tabbe.

Jeg skulle aldri ha fortalt Nathaniel hva som har skjedd med meg i fortiden. Jeg skulle ha latt det ligge, holdt det hemmelig helt til vi hadde visst at mennene ikke leiter etter oss lenger.

For kan jeg virkelig være sikker på at jeg kan stole på Nathaniel? Nei. Man kan aldri være 100% sikker, og det er det som skremmer meg. Man kan aldri stole blindt på noen, og det burde jeg ha tenkt på igår, før jeg var så dum og fortalte alt til han. Jeg grein også. 

Uten at jeg merker det, begynner jeg å trave rundt i rommet og hviske ting for meg selv. jeg prøver hysterisk å re opp sengen, men jeg skjelver for mye.