Bare Deg

1. Mistet appetitten

TIRSDAG 1. DESEMBER 09:12

Første desember. Første time. Første dag med snø, passende nok, og første side i et nytt kapittel med kjemi, i det samme, gamle rommet de alltid dytter elevene inn i. Det burde finnes ett eller annet reglement over hvor tett luften kan få være i et klasserom, for Sander er rimelig sikker på, uten en gang å trenge kjemiboka for å sjekke, at hva nå det er han sitter og puster inn er det ikke oksygen. Duften er en blanding av andres ånde, sigaretter folk har stressinnhalert i seg før timen og svette fra et titalls elever i fuktig vintertøy.

Han synes nesten det er pinlig at dette liksom skal være hans rette element. Et klasserom, forreste rad, pennen å hånda og notater skriblet utover hele kladdeboka. Det eneste som skiller seg ut er at denne gangen klarer ikke Sander å fokusere, til tross for at han har et visst rykte å opprettholde. Tankene hans flyr liksom helt andre steder, ut av vinduet og ned på fortauet under, der den mørke, seige slapsen dekker hver centimeter av bakken og gjør det hele til en livsfarlig, våt og glatt isbane.

Læreren er i ferd med å forklare noe de har blitt fortalt hundrevis av ganger før, og stemmen hans har derfor blitt en slags lav summing i Sanders ører, like ubetydelig som lyden av varmeovnen ved siden av ham, der den forgjeves forsøker å pumpe litt varme i dem alle sammen. Den er ødelagt, det kan alle høre, men hvis man ser bort ifra lyden er det jo ellers lett å late som.

«Sander,» utbryter brått læreren, noe som får Sander til å skvette til i stolen. Pennen hans deiser ned i gulvet og han innbiller seg at lyden nærmest kaster ekko i det som plutselig er et veldig stille klasserom. «Er du med oss?»

Fredrik, kjemilæreren, er egentlig grei nok. Litt gammel kanskje, men grei nok. Grei nok til å gi Sander en sekser, i hvert fall, selv om han mistenker selv at han egentlig ikke fortjener den.

Han ender opp med et langstrukket uhhh, noe Fredrik åpenbart tolker som at nei, han er ikke med. Han tar ikke feil, hvis Sander skal være ærlig med seg selv.

«Kan du ikke ta deg en fem minutters pause?» foreslår Fredrik. Det er nettopp derfor han er grei nok — om du ikke fokuserer, går han utifra at du tenker over andre ting, noe som er riktig i stort sett alle situasjoner. Da er det best å la hjernen tenke seg ferdig, pleier han å si, enda gudene vet hvor lang tid det tar, enda Sander tviler på at hjernen noensinne blir ferdig med å tenke, den bare utsetter tankene til neste gang.

Dette kommenterer han åpenbart ikke på til Fredrik, i stedet smetter han ut før læreren hans rekker å komme med leksjonen om menneskets hjerne og konsentrasjonsevne. Dette er tross alt kjemi, ikke biologi, tenker han og rynker nesa en smule over griset av smeltet snø som er dratt oppover trappene utenfor klasserommet. Han tar tre trinn av gangen på vei ned og er ute i løpet av kort tid, og plutselig kommer han på at han hater snø, så hvorfor han går ut i kun en hettegenser er utenfor hans forstand.

Han begynner å vasse gjennom slapsen, irritert over mangelen på konsentrasjon i det siste. Han har, når alt kommer til stykket, en teori om hva årsaken kan være. Men det er en årsak han helst vil late som ikke eksisterer, og det er derfor mye lettere å heller gå rundt og være gretten.

Det snør sidelengs, den verste formen for snø. Håret hans klistrer seg fast til panna til tross for forsøket om å dekke det til med hetta, og han har allerede begynt å se for seg hvordan det sikkert har begynt å krølle seg. Er det noe Sander hater mer enn snø, er det hans egne, hersens krøller. De er ikke engang ordentlige krøller, bare halvveis bølgete nudler som nekter å legge seg som de blir bedt om. Han pleier av og til å stå foran speilet og studere dem nøye, ta et av hårlokkene mellom to fingre og prøve å rette den ut gjennom ren muskelkraft. Dette pleier som regel å fungere dårlig, og han kommer stort sett derfor bare frem til samme konklusjon; noen mennesker vinner bare et lotteri med genene sine, og dette er et lotteri Sander Evensen tapte stort, i hvert fall så langt hårtyper går. Håret hans ligner en vaskemopp som har blitt most for hardt mot gulvet, en haug med utemmelige krøller som fingrene setter seg fast i om han prøver å dra dem gjennom.