LØRDAG 5. DESEMBER 14:34
Til tross for at det er lørdag, få uker fra julaften, er det så å si ingen kunder å se. Det er drøssevis av dem i gatene, men en stusselig, mindre kjent bokhandel trekker tydeligvis ikke interessen til noen av dem.
Sander sitter bak kassa og prøver å løse en av Rubiks-kubene Fred selger ved disken. Det irriterer ham grenseløst at han ikke får det til, så det som egentlig skulle være enkelt tidsfordriv ender opp med å være ingenting annet enn frustrasjon. Et eller annet sted bak i butikken står Fred og sorterer bøker ut av kasser, selv om Sander mistenker at han bare har gjemt seg for å late som om han ikke holder på å sovne han også.
Han er midt å å fikle med den fordømte tingen i hendene hans da bjellen ved døra ringer, og han automatisk retter seg opp og prøver å se ut som om han ikke hater livet.
«Velkommen til—Åh. Hei.»
Det er skremmende hvordan sosiale ferdigheter kan forlate deg i situasjoner der du minst venter det. Han mister nesten kuben i gulvet da blikket hans detter på Elias, som vandrer inn med en lett gange og et lite, lurt smil, som om han nettopp fortalte en vits Sander ikke forstår.
«Hei,» hilser han tilbake, og Sander gjør ikke bare annet enn å stå der som en idiot imens Elias tar noen steg til, dypere inn i butikken, blikket vandrende over hyllene.
«Hva... Hva gjør du her?» detter det ut av Sander. Han kan ikke noe for det, han må bare spørre, for han forstår virkelig ingenting.
«Ser på bøker,» sier Elias. Han så virkelig ikke ut til å gjøre det for bare noen sekunder siden, men nå faller oppmerksomheten hans på nærmeste bokhylle. Sander lurer på om han i det hele tatt er klar over at han ser på hyllen dedikert til gravide kvinner.
«Trenger du hjelp?»
Han er ikke vant til å støte på folk han kjenner på jobb. Han kan vel strengt tatt ikke engang si at han kjenner Elias, de har tross alt såvidt snakket sammen, men han vet likevel ikke hvordan han er ment til å oppføre seg nå. Skal han fortsette å late som om han elsker hver eneste bok de selger? Eller er det meningen at han skal være normal? Når han tenker seg om, vet han ikke engang hva normal i denne situasjonen ville ha sett ut som heller, for han er aldri normal rundt Elias.
Gutten rister på hodet, men han gløtter liksom alltid bort på Sander likevel, blikket hans er i grunn nesten mer på Sander enn på bøkene. Han plukker opp en av dem fra en hylle lenger borte, står med den i hånden, studerer forsida unormalt lenge.
«Den der er dårlig,» hører Sander seg selv si, og da Elias plukker opp enda en; «Den også.»
Elias holder sistnevnte fremdeles da han snur seg og møter Sanders blikk. Han hever et øyenbryn, og nok en gang slår det Sander at ansiktet hans alltid er så uttrykksfullt, at han sikkert kan si hva som helst bare med de øyenbryna.
«Har du lest alle bøkene her inne, eller bare de dårlige?» spør Elias. Han flirer da Sander ikke svarer, for han aner ikke hva han skal svare, han har faktisk ikke engang lest halvparten. Elias legger ikke den siste boka tilbake igjen, han blir gående med den i hånda, og Sander blir sittende urørlig og følge med imens han fortsetter å vandre gjennom bokhyllene. Han ser ut til å lese hver eneste tittel, selv de i avdelingen med andre språk. Sander tviler kraftig på at Elias er flytende i tyrkisk, men han sier ikke noe på det.
Etter det som føles som en evighet, går Elias endelig opp til kassa. Han har plukket ut fire forskjellige bøker, men det er kun den ene av dem Sander har lest og dermed vet at han mest sannsynlig vil hate. Han har nesten lyst til å si det, for hvis Elias ender opp med å ikke like boka, kommer han kanskje aldri til denne bokhandelen igjen, kanskje han til og med vil unngå Sander totalt fordi han ikke stoppet ham fra å lese en så dårlig bok. Det kommer til å være hans feil, og Elias vil også tenke at det er hans feil, for hvorfor selger de en så dårlig bok i det hele tatt?
Elias legger bøkene på disken, og Sander prøver å stirre ned i dem så hardt han kan, alt for ikke å se direkte på den andre gutten. Han vet likevel at Elias står og smiler, han smiler visst alltid, imens han kaster et blikk på den triste, uløste Rubiks-kuben. Sander konsentrerer seg overdrevent mye på ikke å miste sedlene over hele bordet da han leverer dem tilbake, men Elias gjør ikke engang et forsøk på å ta dem imot, for han står plutselig med kuben i hendene.
«Jeg visste ikke at dette var en bokhandel, en gang,» sier han og holder kuben i én hånd. «Så bare bakgården.»
Sander vet ikke hva han skal si til den kommentaren, så han bare nikker. Kinnene hans er glohete, han hater at de er sånn, kanskje han burde få dem sjekket.
Elias ser ikke engang på Rubiks-kuben, bare på Sander, men han håndterer den som om det knapt krever en tanke. Sander stirrer fascinert på fingrene hans imens han holder på, det er såvidt han i det hele tatt får med seg at Elias nikker mot disken.
«Er det der dine?»
Han skjønner ikke hva det betyr før han følger Elias sitt blikk til en bunke med papirer. Det er egentlig gamle kvitteringer, men han har tegnet på dem alle sammen.
Kinnene hans er så varme at han begynner å få vondt i hodet.
«Uhm, jo.»
Elias hever begge øyenbryn, de går langt oppover panna. «De var fine,» sier han. Bare det, ikke noe mer, før han setter kuben ned på disken.
Sander har tenkt til å si takk, men synet av den løste Rubiks-kuben setter ham ut av spill. På en eller annen måte har Elias fullført den, rett foran øynene hans, med én hånd, imens han selv knapt klarer å håndtere et par sedler.
Elias plukker opp bøkene, kaster ham et siste smil og rygger bakover. «Vi ses.»
Sander stopper seg selv fra å si gjør vi?
Da Elias er ute igjen, kommer Fred vandrende tilbake. Det er svetteperler i pannen hans etter å bære kassene rundt. Han ser fra Sander og til Rubiks-kuben og til Sander igjen.
«Jøss,» kommenterer han. «Det har jeg aldri fått til.»
Sander stirrer mot døren, der Elias gikk ut for få sekunder siden.
«Ikke jeg heller,» svarer han, imens snøen utenfor visker vekk de siste fotavtrykkene etter den andre gutten.
a/n
jeg har sett notting hill litt for mange ganger im sorry
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne en Teenager Therapy, podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
