TIRSDAG 22. DESEMBER 17:05
Det var Jacobs idé. Om det hadde vært opp til Sander, ville de ha droppet hele juletreet i år. Hva er poenget med et juletre når de bare er tre stykker? Det kommer bare til å se stakkarslig ut. Selv hvis alle tre sto rundt det og holdt hender ville de sikkert ikke ha rukket rundt hele, engang.
Men Jacob insisterer. Han holder et halvtimes langt foredrag om viktigheten av juletrær og hva de gjør for julefølelsen. Han følger det opp med en lang, utdypende PowerPoint-presentasjon om at å opprettholde vaner i en tid med mye forandring er omtrent like viktig som juletreet i seg selv.
Moren til Sander så på ham og sa: «Du er alene med denne», og derfor sitter Sander nå i en bil og prøver å late som om han hører på musikk, selv om det ikke kommer en eneste lyd ut av øreproppene. Han har ikke turt å skru mobilen på siden hendelsen med Elias.
«Du,» sier Jacob fra bak rattet. «Hva skjedde egentlig? Med han fyren fra i går?»
Sander begynner å telle snøflakene på vindusruta. Han når trettisju, mister tellinga, starter på nytt. «Du glemte å bruke blinklys,» sier han etter en lang stillhet med denne prosessen.
Jacob sukker. Han er i virkeligheten en god sjåfør, så det er åpenbart at han bare er opptatt med å se på Sander i stedet.
«Greit,» sier han. «Hvis du ikke vil snakke om det, så. Jeg bare skjønner ikke hvorfor du sa at det er din feil, og så er det du som er sint på ham.»
«Kan vi bare kjøpe det juletreet og dra hjem?»
Jacob kaster not et sidelengs blikk i hans retning. «Okei....»
Han sier ikke mer resten av turen, og det gjør ikke Sander heller. Da de endelig er framme sørger han for å forsvinne inn blant juletrærne så fort som mulig, og enda han hører noen forvirrede «Sander?» utenfra, blir han bare gående rundt på egenhånd. Øreproppene er fremdeles festet til en avslått mobil, og jo lenger inn blant trærne han går, jo mer av mumlingen og julemusikken utenfra forsvinner. Lyden av mennesker går over i lyden av hans egne sko mot den kramme snøen, pusten hans som lager små skyer i lufta.
Han vandrer rundt en sving bak et spesielt stort tre og tar seg selv i å tenke at ingen virkelig kan ha plass til hele det monsteret på stuegulvet. Han bråstanser da han innser at det står noen et par meter foran ham, rett ved det samme, forvokste treet.
Det aller første han registrerer er hunden, en liten, karamellfarget cocker spaniel som kommer løpende i møte med en gang hun ser ham. Eieren, derimot, står like fastfrosset som Sander gjør.
Elias.
Selvsagt. Hvordan kunne Sander bare dra til et sted som dette uten å tenke seg om? Elias sa jo selv at han går tur med Leia her av og til, og likevel kom Sander vandrende inn her som en eller annen tulling.
Det virker som om Elias endelig kommer over sjokket over at han er her. Leia drar fremdeles i båndet, men han står like urørlig, munnen åpen bare en smule, i sjokk eller avsky, Sander er ikke sikker.
«Sander...,» sier Elias til slutt, men han har allerede begynt å rygge unna.
«S-Sorry,» velter det ut av ham. «Visste ikke at du var her.»
Elias hever begge øyenbryn og tar et skritt framover. Sander er usikker på om det er frivillig eller bare Leia som trekker ham fram, for han ser ingen grunn til at den gutten skulle ha hatt lyst til å komme noe nærmere enn nødvendig. Han kan allerede høre anklagen klirre i hodet hans; hvorfor løy du? og tanken gjør ham livredd, for han vet ikke svaret selv.
«Vær så snill, snakk med meg,» sier Elias.
Sander rygger enda lenger bakover, til han omtrent kræsjer inn i et juletre. «Jeg vil ikke.»
Men det stopper selvsagt ikke Elias. «Jeg kan forklare. Jeg har ikke snakket om noen andre. Jeg har snakket om—»
Det høres banning og høye skritt, før Jacob nærmest velter inn gjennom trærne. Da han ser Sander er det tydelig at han er småirritert, og dessuten dekket av snø.
«Herregud, du forsvinner på et milisekund,» kommenterer han, før han stopper opp og oppdager at Sander ser i en helt annen retning. Han følger blikket hans og skvetter til ved synet av Elias, før øynene hans setter i å vandre frem og tilbake mellom dem.
«Det er han, er det ikke?» spør Jacob. Om han ikke var irritert tidligere, er han i hvert fall det nå.
Det stikker i Sanders øyne. Kanskje han er allergisk mot grantrær.
Elias ser fremdeles kun på ham, øynene matte, som edelgran dekket av et tynt lag med rim. Munnen hans er delvis åpen, som om han er i ferd med å si noe, men ingen ord kommer ut.
«La oss dra,» sier Sander til broren sin, men Jacob ser ikke ut til å ha planer om dette over hodet. Tvert imot går han nærmere Elias, som begynner å se mer og mer usikker ut.
«Helt ærlig,» spytter Jacob. «Kan du ikke bare ta og holde deg unna? Han vil ikke snakke med deg.»
Elias ser fra Jacob og til Sander igjen. Han rygger unna et aldri så lite skritt. «U-Unnskyld,» stammer han, uten at Sander vet hvem av dem han sier det til.
«Ja, røm unna, du!» roper Jacob, som åpenbart tror det er han som har oppnådd å skremme Elias unna. Sander er på den andre siden rimelig sikker på at det er han Elias prøver å legge avstand fra.
Han ser usikkert mot broren sin. «Jacob—» begynner han, men fyren er fullstendig døv.
«Hvis jeg noensinne ser deg igjen...» fortsetter han. «Det er lillebroren min, du vet det? Du tar faen ikke og sårer lillebroren min.»
Elias ser enda mer panisk ut enn før. «U-Unnskyld,» sier han igjen. Han sier det til Jacob denne gangen, enda han er høyest av dem begge. Leia har begynt å klynke bak beina hans som en eller annen valp; Jacob registrerer ikke det heller.
«Jacob, jeg sa la oss dra,» hveser Sander på nytt. Han aner ikke hva den fyren har tenkt til å finne på. Det ser ut som om han er klar til å slå til Elias til tross for at han ikke engang vet hva som skjedde mellom dem. Han må åpenbart tro Elias gjorde noe ille, enda sannheten er at han ikke har gjort noe galt. Det er det Sander som har.
Jacob lystrer endelig. Han tramper ut derfra, fremdeles rasende, og alt Sander rekker er et siste blikk på Elias før han følger etter. Gutten blir stående igjen og se på bakken bak ham.
Sander snur seg ikke tilbake.
Utenfor møter han Jacob, som nå har plukket opp et innpakket juletre og klamrer rundt det på en måte som får Sander til å lure på om han planlegger å drepe det før det i det hele tatt kommer inn i stua. Så snart han ser ham, fortsetter Jacob å gå mot bilen med raske, irriterte skritt. Han sier ikke et ord hele veien, og først da han har lempet hele tingen inn i bagasjerommet så tuppen omtrent stikker inn i forsetet, sklir han ned i setet ved rattet.
Han ser på Sander, som igjen har begynt å telle snøflak.
«Går det bra?» spør han, tonen nesten bekymret.
«La oss bare dra hjem,» mumler Sander til snøfnuggene.
«For en jævla pyse.»
«Han hadde bare ikke lyst til å skade deg.»
Jacobs blikk brenner i ham. «Forsvarer du ham, nå?»
«Nei.»
Jacob faller til ro. Sander må innrømme at han virkelig ikke så den komme. Det er lillebroren min, du vet det? Han virket rasende da han sa det, noe en skulle tro han hadde sett drøssevis av ganger før, men aldri som nå. Aldri så ukontrollerbart eller så brått.
Han sukker og tvinger blikket vekk fra ruta. «Jeg liker ikke vold, men... Takk.»
«Jeg var da ikke voldelig,» protesterer Jacob, før det går over i et flir. «Sander Evensen sier takk. Den var ny.»
«Ikke bli vant til det.»
Jacob ler og vrir om bilnøklene.
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne en Teenager Therapy, podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
