SØNDAG 6. DESEMBER 19:56
Denne gangen banker ikke Jacob på. Han bare stormer inn på rommet, fullstendig uinvitert, og gjør ikke annet enn å stå midt på Sanders gulv og se på ham. Sander ligger i sin egen seng og stirrer tilbake, uten å helt kunne skjule forvirringen—eller irritasjonen, for den saks skyld.
Jacob ser irritert ut, han også. Sander ransaker hjernen for å finne ut om han har sagt eller gjort noe i det siste som kan ha forårsaket det, men annet enn krangelen for noen dager siden har ingenting utenom det vanlige skjedd. Han kan i grunn ikke huske å ha forlatt rommet noe mer enn nødvendig heller.
Omsider kremter Jacob, han har åpenbart blitt ferdig med å bare stå der. «Det er mammas bursdag i morgen.»
Sander vet ikke hvorfor han er gretten, han bare er det. Han sørger for å gjøre tonen ekstra spydig da han svarer, bare fordi han føler for det. «Jeg har ikke glemt det, hvis det er det du tror.»
«Jeg sa ikke det. Men jeg gidder ikke at du bare sitter på rommet ditt hele dagen heller, og vi skal vekke henne med kake på senga. Lekser er ikke en unnskyldning.»
Sander begynner å mislike denne samtalen. Jacob er mer tilknyttet til moren deres enn han selv er. Sånn har det alltid vært. Det var faren deres Sander alltid kunne snakke med, men nå er han borte, og hvem sin feil er det?
Ikke hans, i hvert fall.
«Hun har det ikke bra,» sier Jacob. Han snakker lavt, så moren ikke skal høre det, for hun hører av en eller annen grunn alt i huset.
«Det var hun som kastet ham ut,» mumler Sander. «Ingen tvang henne.»
«Pappa tvang henne. Du vet åssen han er.»
Sander begynner å inspisere lakenet. Det er en kaffeflekk i venstre hjørne han burde vaske bort. Han pirker borti den med pekefingeren, som om han kan fjerne den på den måten, men den sitter der likevel, en stygg, mørk flekk på det hvite lakenet.
«Hører du i det hele tatt etter?»
Til tross for at han konstant sier at moren deres ikke har det bra, virker det for Sander som om det er Jacob som går rundt og er gretten hver dag i det siste. Moren deres er i grunn i overraskende godt humør. Hun har vasket huset tre ganger den siste uka, hun har malt veggene i gangen, hun har fylt hele fryseren med hjemmebakte bakevarer. Sander har aldri spist så mange skoleboller i hele sitt liv.
Hvis hun er så trist som broren hans sier, hvordan kan hun være så produktiv? Det er nesten som om hun er glad for å ha sabotert sitt eget ekteskap; som om det liksom er noe å være stolt over.
Jacob sukker. Han fører to fingre til neseryggen og lukker øynene. «Vi pleide å komme mye bedre overens,» mumler han, men Sander svarer ikke, han blir bare sittende og nistirre på kaffeflekken.
Jacob står der et øyeblikk lenger, før han snur seg og går ut igjen. Sander studerer flekken litt til, selv om han strengt tatt ikke egentlig ser den, øynene hans bare hviler der veldig, veldig lenge. Han sitter fremdeles sånn da mobilen hans vibrerer, og øyeblikkelig er han klar for å avslå Adrian nok en gang.
Men det er ikke Adrian.
Han plukker den opp etter fem ring og fører den til øret. Så snart han i det hele tatt godtar anropet, hører han en stemme på andre siden. Den er overdøvet av lyden av bakgrunnsstøy, men det er likevel åpenbart hvem det er.
«Så fordi en viss person bestemte seg for å bedømme interiørvalgene mine, står jeg kanskje eller kanskje ikke på IKEA og prøver å avgjøre hva faen forskjellen er på fargen eggeskall og snøhvit.»
YOU ARE READING
Bare Deg
Romance[bxb, julekalender] Sander har alltid vært bedre til å lytte enn til å snakke. Det er vel derfor han endte opp med å finne en Teenager Therapy, podcast laget av en anonym gutt fra hjembyen hans, Oslo. Uten å ha noe særlig sosialt liv å skryte av, bl...
