Kapittel 10

1.7K 33 7
                                    

Alan sitt perspektiv

Ansiktet til rektor er stramt, og han ser ikke særlig fornøyd ut.

«Sett dere» sier han strengt, før han peker på stolene ovenfor det kraftige skrivebordet i mørkt treverk.

Jeg vet at Alicia plages sterkt med at hun har blitt sendt til rektor. Jeg derimot gir faen.

Jeg kan fortsatt kjenne sinne som bobler i kroppen min, og det føles ut som jeg har brukt opp all energien min nede på biblioteket. Jeg måtte minne meg selv på alle teknikkene som psykologen min har lært meg. Teknikkene som skal hjelpe meg med å håndtere sinne bedre. Hvis jeg ikke hadde hatt dem i bakhodet, hadde nok Karolina blitt smelt i veggen og kjeftet huden full. Faen, for et irriterende menneske!

Alicia møtte ikke blikket mitt en eneste gang på biblioteket, og jeg vet at hun bevisst prøvde å unngå øynene mine. Jeg kunne se rykningene hun fikk i ansiktet når jeg slengte ut avsløringen om Karolina. 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg avslørte hemmeligheten? Vel, for det første så fortjente Jack å vite om det. For det andre så visste jeg at det ville få Karolina til å holde kjeft, og det var det eneste jeg ville der og da.

«Dere begge to vet at biblioteket er en stillesone» begynner rektor, og blikket mitt flyttes bort til Alicia. De blå øynene hennes ser så uskyldige ut, og rektor må nok være like sjokkert som henne over at hun sitter her.

«Og da forventer jeg at det er en selvfølge at en høylytt krangel og nesten et slag ikke burde forekomme» legger han til strengt, og den strenge tonen hans har mye større effekt hos Alicia enn hos meg. Advarselen i tonen hans treffer ikke en eneste nerve i kroppen min.

«Beklager» begynner Alicia, men hun blir avbrutt av at rektor holder opp en finger advarende.

«Nå skal jeg møte bibliotekaren for å bli enige om hvilken konsekvens dette skal få, og i mellomtiden skal dere to sitte her. Så kan dere bli enige om hva det nå enn var dere kranglet om» avslutter han, før han begynner å gå mot døren.

«Ikke faen om jeg blir sittende her med hun der» slenger jeg ut, og jeg kan høre Alicia trekke pusten.

«Du følger beskjeden du har fått, Alan Cleve» svarer rektor mellom sammenbitte tenner, før han lukker igjen døra. Tvinger meg til å sitte igjen i et altfor lite rom med jenta som en gang var min.

Jeg slår hardt i døren, før jeg banner «faen».

Helt ærlig, så vet jeg ikke om reaksjonen min kommer av sinne mitt ovenfor rektor eller frustrasjonen min ovenfor Alicia. Jeg frustrert fordi jeg jobber med å få hun til å avslutte følelsene sine for meg, men jeg har ikke fått et eneste tegn til at oppdraget har hatt en effekt. En effekt som jeg vil ha. Et hvilket som helst tegn som kan bevise at hun har gått videre.

Det eneste tegnet jeg har fått er smerte. En smerte som vokser seg bare større og større, og jeg er redd for at hele dette opplegget bare har ødelagt henne enda mer. For hvert stikk jeg sender, jo vanskeligere gjør jeg det for henne. 

Hvorfor klarer hun bare ikke å la meg gå? Jeg skjønner ikke hva hun ser i meg? Jeg er bare en drittsekk med en trøblete fortid. En drittsekk som jeg ikke unner noen jenter å få følelser for, spesielt ikke en så pliktoppfyllende og ordentlig jente som Alicia. Hun fortjener kun det beste, og det er ikke meg..

Men..

Hvordan kan jeg tvinge et annet menneske til å oppnå noe, som jeg ikke engang selv har klart å gjennomføre?


Uansett hvor mye jeg hater å innrømme det, så er ikke følelsene mine for Alicia borte. Tvert imot, jeg har bare lyst på henne enda sterkere. Kanskje vil det bli lettere for meg å komme meg over henne, dersom jeg ser at hun har gått videre? Kanskje det er derfor jeg jobber så hardt med å få oppdraget mitt i mål ...

ROLLER COASTER LOVEWhere stories live. Discover now