Kapittel 33

1.3K 35 17
                                    

Alan sitt perspektiv

Tre dager senere

Leiligheten føles tom uten henne, som om det er hun som er strømmen som holder varmen gående, ikke bare i leiligheten, men også i hjerte mitt.

De siste tre dagene føles ut som tre uker, og jeg har ikke hørt stemmen hennes siden hun sa jeg elsker deg før hun forlot leiligheten. Jeg visste umiddelbart i det hun forsvant ut fra den døren at jeg var villig til å ta meg selv i nakkeskinnet. Jeg er villig til å gjøre alt for henne, hun vet det bare ikke enda.

Jeg har tenkt mye på hvordan jeg skal klare å formulere alle følelsene mine. Hvordan jeg skal klare å bevise for henne at jeg vil dette. Jeg er ikke akkurat kjent for å være flink til å snakke om følelsene mine, men i natt når jeg ikke fikk sove fikk jeg en ide.

Jeg bestemte meg for å skrive et brev, fordi jeg har alltid vært mye flinkere til å formulere meg skriftlig. Kall meg gjerne gammeldags, men dette blir min måte å fortelle henne at jeg er klar. Klar for å gi dette forholdet sjansen det fortjener, hvis jeg skal bruke hennes ord.

Så i dag tidlig sendte jeg brevet hjem til adressen til foreldrene, med Alicia sitt navn skrevet i store bokstaver på forsiden av konvolutten. Bare tanken på at foreldrene skulle åpne brevet gjør med uvel, selv om jeg fortsatt har en jobb med å overbevise faren om at jeg er den rette for datteren hans.

Nå står jeg på parkeringen utenfor leiligheten, mens jeg venter på Jack. Siden Alicia har bilen, og han insisterte på å henge så hadde han ikke noe annet valg enn å hente meg. Jeg savner faktisk å henge med han.

Et vindkast kommer akkurat i det mobilen min ringer i lommen på jeansen. Tanken på at det er Alicia slår meg raskt, men jeg slår tanken umiddelbart fra meg når jeg innser at brevet ikke kan ha kommet frem så raskt.

Det er et nummer som ikke er lagret på telefonen min. Jeg pleier egentlig aldri å ta telefonen hvis jeg ikke vet hvem som ringer, men siden jeg ikke har noe bedre å gjøre mens jeg venter på Jack godtar jeg anropet.

«Snakker jeg med Alan Cleve?» spør en lys kvinnestemme, og jeg får frysninger nedover ryggen. Ikke på en positiv måte, men jeg får en følelse om at noe har skjedd. Som om vindkastet som ble slengt i ansiktet mitt bare for ett minutt siden var den lille advarselen jeg fikk.

«Ja» svarer jeg kort, mens jeg prøver å innstille meg på hva denne damen vil meg.

«Mitt navn er Birgitte Johansen, og jeg ringer fra universitetssykehuset» begynner hun, og hele kroppen min stivner til.

Plutselig føles det ut som vindkastet førte til at jeg mistet balansen i hele kroppen, fordi akkurat nå er beina mine som gele. Som om jeg har drukket altfor mange glass med whisky. En redsel skapes, en redsel som umiddelbart retter seg mot Alicia. Hva om noe har skjedd henne? Bare tanken på at hun er skadet gjør meg enda mer uvel, og jeg kjenner svimmelheten gjør sin ankomst.

«Jeg ringer i forbindelse med din mor som har vært utsatt for en bilulykke. Det er veldig alvorlig, så jeg anbefaler at du kommer inn på sykehuset umiddelbart» legger den lyse stemmen til.

Jeg innser plutselig at jeg holdt pusten i det lungene mine fylles med luft igjen. Jeg vet hvor rart dette høres ut, men jeg kjenner en enorm lettelse i at det er moren min som har havnet på sykehuset, og ikke Alicia.

Allikevel så dukker det opp en ukjent følelse i meg, en følelse som er blandet sammen av fortvilelse og sårhet. Jeg og mamma har ikke hatt noe godt forhold etter ulykken med pappa, men jeg hadde løyet om jeg fortalte meg selv at jeg ga faen om det hadde skjedd noe alvorlig med henne. Det er hun som passer på Gabi, og jeg vet at Gabi elsker mamma over alt på jord.

Tankene mine flytter seg over til Gabi, og det føles som en tykk tåke legger seg rundt meg.

Hva om Gabi var i bilen sammen med mamma?

I det neste sekundet slutter alt i kroppen min å fungere. Tåken som jeg kjente på vokser seg bare tykkere og tykkere. Jeg hører ikke lenger kvinnestemmen i telefonen. Det virker som kroppen prøver å stenge ute alle funksjonene sine. Det eneste kroppen gjør for å bidra i akkurat dette øyeblikket er å holde meg oppreist.

Sinne vokser i meg.

Tristheten vokser i meg.

Frykten vokser i meg.

Alt på en gang.

Og følelsene mine blir for mye. Når en kropp som min ikke er vant til å kjenne på følelsene sine, plutselig blir eksplodert med så store følelser samtidig, så skjer det en kortslutning. Den kortslutningen skjer nå. Den skjer i det øyeblikket jeg sender knyttneven inn i postkassestativet på parkeringen.

Tåken blir for tykk. Jeg mister kontrollen. 

------------------------------

♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Tåken har lagt seg rundt Alan. Tåken som har stjålet både eksplosive følelser og kontrollen vekk fra han. Hundrevis av spørsmål stilles, men det er ingen svar..

Denne boken er så uforutsigbar, og handlingen finner sted mens jeg skriver. Det er uvant, men godt. Håper dere fortsatt henger med, selv om jeg vet det kan bli litt mye dramatikk til tider ♡ 


ROLLER COASTER LOVEWhere stories live. Discover now