Kapittel 18

1.8K 37 11
                                    

Alicia sitt perspektiv

Kroppen min føles øm og vond i det jeg våkner, og det eneste jeg egentlig vil er å skrike ut av frustrasjon. Jeg føler at jeg befant meg i en film, fordi slike hendelser skal ikke skje i den virkelige verden. Trodde jeg.

Takk gud for at Alan kom frem i tide, fordi jeg får frysninger bare av tanken på hva som kunne skjedd hvis han ikke dukket opp. Alan fortjener virkelig å bli takket, fordi ikke bare reddet han meg ut fra situasjonen, men han tok hånd om meg etterpå. Han tvang meg til legevakten, selv om jeg ikke ville, fordi han visste at det var nødvendig. Han var der for meg.

Når jeg ser ned på klokken på nattbordet mitt får jeg sjokk. Klokken er tre på dagen. Hvor mange timer har jeg egentlig sovet?

Plutselig legger jeg merke til en hvit lapp som ligger under en liten plastkopp med noen hvite tabletter oppi. På lappen står det

Håper du har sovet godt, Alicia. Ta disse smertestillende tablettene når du våkner. Ikke våg å kom på skolen, fordi da sender jeg deg rett hjem igjen. Du trenger hvile. - Alan

Han må ha skrevet denne lappen etter at jeg sovnet, fordi jeg husker ikke at han forlot rommet mitt engang. Jeg var altfor sliten til å holde meg våken. Det varmer et sted i hjerte mitt over omtanken hans, samtidig som jeg må smile av den strenge tonen han har i beskjeden. Den strenge tonen som kun bærer preg av omsorg.

Plutselig banker det på døren min, og inn kommer Karolina. Øynene hennes møter mine, og kun ved å se fortvilelsen i blikket hennes vet jeg at hun vet om hendelsen. Hun setter seg ned på kanten av sengen, før hun forsiktig tar tak i hånden min.

«Jeg snakket med Alan på skolen» begynner hun, før jeg avbryter henne med et snev av humor «Det kan umulig ha gått bra. Ble dere kastet ut av skolen på livstid?»

Et svakt smil ankommer ansiktet hennes, før hun fortsetter «Han fortalte meg hva som hadde skjedd. Herregud, Alicia. Jeg kan ikke forstå hva du går igjennom»

Stemmen hennes skjelver, så jeg klemmer svakt til i hånden hennes. Prøver å fortelle henne at det går bra, og jeg vet helt ærlig ikke om det er henne eller meg selv jeg prøver å overbevise.

«Jeg er glad for at Alan dukket opp» forklarer jeg, før hun sukker ut.

«For engangs skyld gjorde han noe fornuftig» slenger Karolina ut.

Alan og Karolina er virkelig ikke to mennesker som går så godt overens lenger. Jeg vet ikke hvorfor jeg bryr meg, siden jeg ikke er sammen med Alan lenger, men det gjør jeg. Jeg hater at de to menneskene som jeg bryr meg mest om er uvenner.

«Du vet at du burde anmelde dette» sier Karolina svakt, og jeg nikker på hodet.

Selv om det føles ubehagelig og sårt å måtte forklare situasjonen detaljert for politiet, vet jeg at Jonas ikke kan slippe unna med dette. Jeg er nødt til å sette en stopper for at dette ikke skjer med flere jenter i fremtiden..

«Hvis du vil, så kan jeg bli med deg ned på politistasjonen» tilbyr Karolina, noe jeg er glad for. Det siste som frister akkurat nå er å dra den mørbankede kroppen min ut av dette rommet, men jeg vet at jeg må.

Etter sikkert to timer på politistasjonen står jeg i dusjen hjemme. Hendelsen som er så fersk, var mye vondere å hente opp igjen enn det jeg hadde trodd. Jeg vurderte om jeg skulle ringe mamma eller pappa for å høre om hvordan en slik anmeldelse fungerte, men jeg vet at de hadde gått av hengslene om de hadde fått vite hva som hadde skjedd med datteren deres. Det er uaktuelt, de skal aldri få vite det. Jeg krymper meg når dusjstrålen treffer de såre punktene mine. Punktene der jeg ble slått og holdt fast.

ROLLER COASTER LOVEWhere stories live. Discover now