Kapittel 22

2K 29 27
                                    

Alicia sitt perspektiv

Når jeg våkner ligger kroppen min inntil Alan, og hodet mitt hviler på brystet hans. For første gang på flere måneder føler jeg meg uthvilt, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så god natt med søvn. Jeg elsker å sovne inntil han.

Etter tidenes etterlengtede orgasme i går, prøvde jeg så hardt å tilby en tilbake, men han nektet. Noe som overasket meg, men samtidig gjør meg glad, fordi da vet jeg at han ikke kun har tatt meg tilbake på grunn av sex. Han fortalte meg at jeg var første prioritet, men at jeg skyldte han en avsugning i fremtiden. Det grisete språket hans har fortsatt like stor effekt på meg.

Jeg vender blikket mitt mot ansiktet til Alan ved siden av meg, og han ser så fredfull ut der han ligger og sover. Jeg klarer ikke å stå imot fristelsen, så jeg tar en finger og stryker han over det ene øyebrynet, før jeg kysser han på kinnet.

«God morgen baby» hører jeg han si med en raspende morgenstemme, som ene og alene kunne fått meg klar.

«Har du sovet godt?» spør jeg, før jeg legger hodet mitt ned på brystet hans igjen, og han trekker meg forsiktig inntil seg. Heldigvis begynner smertene å bli mildere for hver dag som går, og selv om jeg kunne kjenne noen små smerte trykk i går kveld når Alan holdt rundt meg, var det ikke nok til å få han til å la være.

«Jeg sover alltid bedre når jeg ligger sammen med deg» svarer han, og jeg smiler.

Jeg føler meg plutselig levende i min egen kropp igjen, og kanskje det var orgasmen han ga meg i går som vekte meg hundre prosent til livet igjen. Uansett så er det fascinerende å se hvor kort veien fra nedtur til opptur kan være, og omvendt. Det er skremmende og fint på samme tidspunkt.

«Skulle ønske vi kunne sove sammen hver natt» svarer jeg, før jeg stryker fingrene mine over blekket hans på brystet. Jeg håper ikke han har planer om å fylle kroppen sin med noen flere tatoveringer med det første.

«Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det da?» spør han plutselig, mens ansiktet hans er uttrykksløst.

«Hva mener du?» spør jeg forvirret, mens jeg må lene meg opp på albuene for å se ansiktet hans ordentlig.

Han har øynene lukket, men smilet hans er større enn noen gang. Det er smittsomt, og jeg liker å se at lyset i han er skrudd på igjen.

«La oss flytte sammen» foreslår han.

Jeg begynner å le, men stopper umiddelbart i det øynene hans møter mine, fordi da innser jeg at han er hundre prosent seriøs. Han spør virkelig om vi skal flytte sammen.

«Alan, vi har nettopp blitt sammen igjen» begynner jeg, men han avbryter meg «Jeg vet det, men la oss fortsette der vi slapp sist. Jeg vil ligge inntil deg hver natt, våkne opp med deg hver eneste morgen. Jeg vil at hverdagen min skal inneholde deg på alle mulig måter, Alicia».

Jeg blir stille, men det kommer ikke av at jeg er uenig, men at jeg er rørt. Ordene hans treffer meg midt i hjertet, og jeg kan se at Alan virkelig legger inn en innsats i dette forholdet. Jeg kan se hvor mye han virkelig vil at dette skal fungere, og det får meg til å innse hvor mye jeg egentlig betyr for han. Han mente det virkelig når han fortalte meg at han kun vil ha meg.

Tanken på at vi skal bo sammen skremmer meg uansett, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det kommer av at han kun for en uke siden såret meg på verst tenkelige måte. Kanskje det kommer av at jeg er redd for å gå for fort frem. Uavhengig alle disse tankene som får meg til å tvile, vet jeg innerst inne at jeg har minst like lyst som han.

«Men hvor skal vi bo?» spør jeg forvirret.

«Jeg var på visning forrige uke på en leilighet jeg tenker å kjøpe, som ligger et kvarter unna byen. Vi kan samkjøre til skolen hver morgen, og hvis du vil møte vennene dine kan jeg kjøre deg» kommer ut av Alan.

ROLLER COASTER LOVEΌπου ζουν οι ιστορίες. Ανακάλυψε τώρα