Kapittel 16

1.6K 35 14
                                    

Alicia sitt perspektiv

Vinden blåser i håret mitt, mens jeg løper ned mot vannet. Jeg er vanligvis ikke personen som drar meg ut på en joggetur, men hodet mitt holdt på å sprenge.

Jeg og Alan har hatt våres krangler opp gjennom, men ingen som i går. Krangelen var preget av så mye sinne, ikke kun fra han, men fra begge kanter. Lydnivået inne på biblioteket ble ikke overholdt, fordi de ropende stemmene våres kunne sikkert fått enhver person til å miste hørselen.

For hvert steg jeg løper renner det tusenvis av tanker gjennom hodet mitt, og det er de tankene som forårsaker det voldsomme trykket. Trykket som bærer preg av et mangfold med følelser. Følelser så intense, at jeg sliter med å sette ord på dem.

Jeg prøver å løpe fortere, flykte vekk fra alle tankene mine. På samme måte som jeg har prøvd å flykte vekk fra gutten som jeg falt så voldsomt for..

Selv om jeg skulle ønske at jeg ikke måtte tilbake til biblioteket i kveld, vet jeg at jeg må. Rektor har gitt meg en konsekvens, og det er uaktuelt å ikke møte opp. Jeg er redd for at det vil føre til enda større konsekvenser..

Når jeg kommer ned til vannet stopper jeg opp, før jeg speiler min egen skygge i vannoverflaten. En skygge som jeg alltid har opplevd som grå og trist, mens jeg har vært kledd opp i fargerike blomsterklær, med et smil om munnen. Denne gangen er alt annerledes, fordi for første gang ser jeg ikke forskjell på meg selv og skyggen.

Plutselig får jeg frysninger nedover hele ryggen, når jeg oppdager at det er to skygger i vannet. Det er ikke lenger bare min skygge som møter blikket mitt, og jeg snur meg brått rundt for å se hvem som står bak meg.

Der står gutten som tidligere har klart å skape en helt spesiell redsel i meg. En redsel som dukket opp når jeg ble presset inntil veggen, mens han prøvde å kysse meg mot min vilje. Jeg får et kraftig tilbakeblikk fra den tidligere hendelsen, fordi han klarer å skape akkurat den samme redselen hos meg nå.

Jeg har aldri likt Jonas, og nå står han plutselig rett foran meg, i kledd en hullete brun bukse, med en grønn skitten genser. Han ser ut som en fyr som har bodd på gaten i flere måneder.

«Så hyggelig å se deg igjen» kommer ut av munnen hans, og jeg kan kjenne den voldsomme lukten av brennevin komme mot meg.

«Jeg er nødt til å gå» forklarer jeg lavt, før jeg setter opp farten i et voldsomt tempo. 

Det føles ut som det blinker et rødt faresignal i hodet mitt. Et faresignal som forteller meg at jeg må komme meg vekk fra Jonas, fordi om jeg blir stående igjen her alene, kommer faren til å skje før jeg vet ord av det.

Jeg rekker ikke å løpe mange meterne, før jeg plutselig kjenner de kalde fingrene til Jonas, ta hardt tak rundt overarmen min.

«Slipp meg» sier jeg, men jeg kan selv høre hvor skjelven stemmen min er, fordi den bærer preg av redsel.

«Ikke så fort vesla» svarer han med en bestemt tone, før han strammer grepet sitt rundt armen min. Jeg kommer garantert til å få et kraftig blåmerke, men det er min minste bekymring akkurat nå.

«Hørte det var slutt mellom deg og Alan. Så utrolig trist» legger han til spydig, og jeg kan høre at han legger et ironisk trykk på de tre siste ordene.

Jeg kjenner plutselig en voldsom trang til å gråte. En trang jeg har kjent på mye i det siste, men denne gangen er det redselen som bygger opp den voldsomme klumpen i halsen min. Jeg prøver allikevel å svelge unna klumpen, og det føles ut som jeg kveles.

«Ikke se så jævlig trist ut» slenger han ut, før han plutselig legger den ene hånden sin over brystet mitt, utenfor det tynne stoffet i genseren min.

ROLLER COASTER LOVEOnde as histórias ganham vida. Descobre agora