The Fifth Element

Kapittel 1: Irmelin

Såå.. Dette er da en helt ny bok, 100% laget av meg, så vær så vennlig og ikke kopier eller herm på noen måte ☺️
Denne er helt annerledes fra det jeg pleier å skrive, men hadde lyst til å prøve noe nytt 💗
Håper du liker den, enjoy 🎀

____________

Irmelins synsvinkel:
"Taper! Du vil aldri bli noe mer enn en taper", Peder dyttet meg inn mot veggen. "Hvem tror du at du er?", han stelte seg bredbent foran meg med armene i siden

Jeg kikket ned i bakken på skotuppene mine. Sinnet kokte i meg, og jeg måtte gjøre alt for å holde det igjen. Jeg hadde alltid slitt med sinneproblemer, noen ganger kjente jeg bare sinnet flyte over. Det var umulig å hindre, jeg kunne kjenne det som en lavastrøm strømme gjennom årene mine. På vei ut i alle lem. Det føltes ut som om flammer bare ville skyte ut gjennom fingertuppene mine.

Men jeg bet det i meg. Jeg bet tennene sammen og nektet å la han knekke meg. Det var det han ville, han ville få frem et raserianfall. Det moret dem å se meg så sint at jeg rev meg i håret. Skrek stygge ting. Kastet meg over dem og slo løs av all kraft. Trampet i bakken. Hylte i sinne. Kastet ting ukontrollert rundt. Alt gledet dem. Tilogmed den bitte lille rykningen jeg fikk i munnviken når jeg ble irritert.

Denne gangen skulle jeg ikke la dem vinne.

"Kom igjen", Peder knuffet til meg. "Har du ingenting å si?", jeg kunne høre Oscar le i bakgrunnen, men turte ikke å kikke opp.

"Kom igjen Irma Dirma, føler du deg ikke provosert?", han dyttet meg hardere inn mot veggen og jeg stønnet svakt mellom sammenbitte tenner

Jeg kunne se det onde gliset bre seg i ansiktet hans. Han fortsatte å dytte meg, hardere og hardere. Jeg kunne kjenne smerten som en kniv som ble stukket på nytt og på nytt, og for hver gang ble den vridd rundt flere ganger. Men jeg knep tennene bare enda mer sammen. Det hadde aldri ført til noe bra når jeg hadde latt sinne løpe av med meg.

Faren min hadde alltid vært en perfeksjonist og ble alltid sint på meg når jeg gjorde noe galt. Mamma var stikk motsatt, hun var god som dagen var lang. Hun hadde sagt at det var han jeg måtte ha arvet sinnet mitt fra. "Dragesinne", kalte hun det. Uttrykket kom fra at jeg ble så sint at det virket som om flammer ble tent i øynene mine, og det røde håret mitt gjorde det ikke noe bedre for å si det slik.

De fleste jeg kjente var litt redd for meg. Folk holdt en viss avstand, kom de for nærme skyndte de seg vekk igjen. Men det gjorde ikke meg noe, jeg fikk fred, fred til å lære å kontrollere sinnet.

"Dragen Irma", lo Peder og dyttet meg ekstra hardt inn i veggen.

Jeg løftet blikket og Peder rygget plutselig skremt tilbake. Munnen hans var åpen og han stirret på meg. Han rettet en skjelvende pekefinger mot meg, men fant ut at gjengen hans hadde stukket.

Jeg kjente ansiktet mitt var glovarmt og tok meg forsiktig til kinnet. Peder bråsnudde og løp sin vei. "MISFOSTER!", ropte han mot meg

***

"Hei Irmelin, hvordan har skoledagen din vært?", strålte mamma fra kjøkkenet. Jeg valgte å ikke svare og sparket av meg skoene. "Irmelin?", mamma tittet bekymret frem i døråpningen. "Er det noe galt?"

Jeg ristet fort på hodet og smøg meg forbi henne.

"Er det han gutten igjen? Peder?", sa hun strengt og satte armene i siden.

Jeg snudde meg og kikket henne litt trist i øynene. Hun kjente meg altfor godt, hun visste at Peder plaget meg og at jeg tok det innover meg mer enn jeg burde.

"Vennen...", hun kom mot meg og la armene rundt skuldrene mine. "Det ordner seg kjære", mumlet hun ned i det illrøde håret mitt.

Vi stod sånn en liten stund før mamma plutselig kom på noe. "Forresten! Det har kommet et brev til deg, det er sikkert en bursdagshilsen fra bestemor eller noe", smilte hun

Jeg tuslet ut på kjøkkenet og så en svart konvolutt ligge på tallerkenen min. Jeg hentet brevåpneren og røsket av lokket.

Kjære Irmelin
I dag er det din 18. bursdag, og jeg skulle ønske jeg kunne være der og feire dagen med deg. Mitt kjære, kjære lille barn. Dette skulle være vår lykkelige dag, men slik ble det ikke. Jeg var nødt til å gi dere vekk da dere bare var tre uker gammel, hun ville ha dere. Det var det tyngste valget jeg noen gang har tatt.
Men nok om det, vi er under angrep og trenger hjelpen deres. Har du oppdaget kreftene dine? Du ble sjenket kanskje den tyngste evnen av dem alle, ilden. Den er vanskelig å kontrollere og kan fort bli farlig om man ikke klarer å bruke den.
I kveld kommer jeg og henter deg, vær klar!
Kjærlig hilsen The Lady

Jeg rynket pannen og stirret ned på brevet. Hva var dette for en syk spøk? Jeg ga brevet taust til mamma og hun gispet høyt når hun leste det.

"Vennen min... Vet du hva dette betyr?", sa hun trist og jeg kunne se tårene presse på å øyekroken hennes. Jeg ristet på hodet. "Det var ikke sånn jeg ville fortelle det, men sannheten må frem. Faren din og jeg er utrolig glade i deg, og hadde planlagt å fortelle dette rundt middagsbordet i dag, men Ladyen kom oss visst i forkjøpet..."

"Mamma, bare si det", sa jeg utålmodig

"Du er adoptert"

"Hva?!"

"Du er..."

"Jeg hørte deg mamma, men HVA? Hvorfor har dere ikke fortalt det før?"

"Irmelin kjære... Vi ville ikke såre deg, vi ville være de foreldrene du fortjente"

"Ved å lyve til meg?! Hele livet mitt har vært en løgn!", jeg trampet i bakken og kjente blodet fosse mot ansiktet mitt igjen

Mamma rygget litt skremt tilbake. "Irmelin kjære... Ro deg ned. Vi vil alltid være foreldrene dine, uansett hva. Vi bryr oss om deg, du vil alltid være lille jenta vår"

"Dere har løyet til meg!", jeg følte varmen bre seg til hendene mine og så et skremt uttrykk i øynene hennes.

Jeg kikket ned på hendene mine og så at de var innsvøpt i flammer. Jeg rygget forskrekket bakover og lukket hånden, flammen forsvant.

"Hun hadde rett..", mumlet jeg. "Ladyen hadde rett... nei det er umulig, jeg kan ikke ha krefter. Det er ikke fysisk mulig"

"Det er mulig kjære deg", en myk stemme fylte rommet og alt føltes mye lysere. "Alt er mulig"

"Du... Du...", stammet jeg. "Du glitrer"

"Jeg er Ladyen, du må være Irmelin"

Jeg snudde meg mot mamma og så hun stå helt fryst. "Hva har du gjort mot henne?!", skrek jeg til Ladyen

Ladyen holdt avvergende opp hånden. "Ro deg ned Irmelin og bli med meg"

"Hvorfor skal jeg ville bli med deg?!", skrek jeg tilbake til henne

"Fordi jeg vet hvem du virkelig er", var svaret jeg fikk

Ladyen rakte frem hånden og jeg så mistenksomt på den. Skulle jeg? Jeg argumenterte for og imot inni hodet mitt og vi kom frem til at vi skulle stole på henne. Jeg grep hånden hennes og hun dro meg gjennom en slags portal.