The Fifth Element

Kapittel 14: Nikkis hus

Beklager super masse for å ikke ha lagt ut noe i det siste! Eneste unnskyldning jeg har er eksamen, tentamen osv... Trodde egentlig alt det slitsomme var over nå, men så fikk vi nye oppgaver, yay...
Anyway, skal prøve å bli litt flinkere! 💗

_______________________

Irmelins synsvinkel:
Vi stod litt ukomfortable igjen. Alene, midt på en øde slette. Liza kremte litt forsiktig. "Hva nå?"

"Vi må få vite mer", sa jeg bestemt, de andre nikket, men Liza nølte

"De sa jo at de ikke ville ha oss her...", mumlet hun

"De var redde, det var ikke det at de ikke ville ha oss her", innvendte Jennie klokt

"Hva med om vi viser dem kreftene våre? Sånn at de skjønner vi skal knerte hun derre Luciana dama!", gliste Wanja og tegnet et vannhjerte i luften

Jeg sendte raskt en ildkule mot vannet så det fordampet. "Ingen magi, han fyren kalte meg en heks. Jeg tror de rett og slett er redde for magi. Vi må finne på noe bedre"

Wanja surmulte litt og Jennie begynte å le. Vi andre så forbauset på henne, men hun ristet bare oppgitt på hodet og begynte å forklare. "Se ned"

Alle kikket ned, men ingen skjønte hva hun siktet til

"Se på klærne våre. La dere merke til hva landsbyboerne hadde på seg? Nemlig mørke, enkle, arbeidsklær. Men se på oss, her kommer vi i fargerike kjoler og sterke farger"

Jeg kikket ned på den flammerøde kjolen jeg hadde fått av Ladyen. "Du har rett, vi må passe mer inn"

"Hvordan?", himlet Wanja. "Hvis det har noe å si så liker jeg klærne mine, takk", hun hadde på seg en himmelblå kjole med litt slep, ganske lik Elsa sin i Frozen, bare ikke så glitrende.

"Jeg fikser det", Jennie plukket opp noen blader fra bakken og noen sekunder senere lå det 4 sett med mørke klær, skitne, steinalderklær

Jeg tok opp den nærmest meg og sukket. Disse klærne var tragiske, ingen sans for mote eller stil i det hele tatt, bare simple klær. På den andre siden så var det vel akkurat det vi trengte. Enkle klær.

"Nå må vi bare finne en annen landsby", smilte Liza og snurret rundt i klærne. Jeg så litt misunnelig bort på henne, i motsetning til meg så kledde hun dem faktisk... Noen mennesker var bare så heldige, hvordan var det mulig at noen kunne passe i alt, mens andre så ut som klovner.

"Hvordan?", Wanja sukket litt oppgitt og så seg rundt. "Vi er jo offisielt midt ute i ingenmannsland

"Har noen av dere høydeskrekk?", Alle ristet på hodet. "Bra", Liza løftet armene og jeg kunne føle vi lettet fra bakken. Jeg kikket ned og så avstanden allerede hadde blitt ganske stor. "Si ifra om dere ser noe!", skrek Liza over suset.

Vi kikket ned, men så ingenting. "Hva om vi prøver å dra i den retningen?", skrek Jennie og pekte bortover mot et høyt fjell. Liza viftet litt med pekefingeren og vi beveget oss bortover. "Jeg ser en!", skrek hun plutselig

Jeg kikket nysgjerrig dit hun pekte, men kunne ikke se noen ting. Vi begynte å nærme oss sakte bakken igjen og jeg kjente suget i magen forsvinne. Da beina mine traff bakken kjente jeg et lettelsens sukk, kanskje jeg var litt redd for høyder allikevel. Alle de andre begynte å gå i retningen som Jennie hadde pekt, og jeg fulgte etter dem. Etter en liten stund kom vi frem til en liten landsby. Det var mennesker overalt, de fleste tittet opp og smilte til oss, mens andre bare kikket på avstand.

Liza gikk bort til en vennlig gammel dame. "Hei! Jeg heter Liza, og dette er søstrene mine. Vi har reist langt, og lurte på om vi kunne være her i kveld?"

Da hun sa "søstrene mine" kjente jeg en varm følelse bre seg i kroppen. Jeg måtte smile litt for meg selv, og jeg så at heller ikke Wanja var uberørt.

Den gamle damen så en stund på oss før hun nikket. "Dere kan snakke med Nikki, hun tar imot gjester", hun pekte mot en eldre dame i 40-50 årene med to små barn hengende i skjørtene.

Liza gikk bort til Nikki og spurte henne om det samme. Nikki sitt ansiktet sprakk i et smil og gliste. "Velkommen skal dere være!"

***

"Folkene virker hyggelige", Jennie kikket seg rundt i rommet før hun la seg ned på en av sengene.

Wanja rynket på nesen. "De lever i steinalderen jo, se på disse møblene"

"Wanja, shhh", hysjet Liza. "De er gjestfrie. Ikke ødelegg noe"

Wanja himlet med øynene og kastet seg ned på en seng. "Hva er planen videre?", spurte hun ut i luften uten å ta blikket fra taket

"Jeg vet ikke", innrømmet Liza. "jeg hadde aldri noen plan"

Wanja reiste seg brått. "Ingen plan? Du mener, vi dro ut hit uten en plan?!"

Liza rødmet. "Kaaaanskje..."

Wanja himlet dramatisk med øynene og kastet seg ned i sengen. Jeg begynte å le. De andre så rart på meg, og Liza hevet et øyenbryn. Jeg klarte ikke stoppe, latteren bare flommet på og jeg måtte lene meg fremover for å ikke få vondt i magen.

Etter en stund begynte også Jennie å fnise litt, og etter det var det gjort. Ingen klarte å holde seg og vi sprellet rundt på gulvet som 4 små marker.

Nikki stakk hodet nysgjerrige inn. "Hva skjer her?"

Wanja reiste seg brått opp fra gulvet, børstet av kjolen og satte opp et steinansikt. "Ingenting", sa hun fort

Nikki smilte litt, men nikket som om hun ikke hadde hørt noe uvanlig. "Jeg lurte bare på om dere var sultne?"

"JA!", hylte Liza og kastet seg mot døren. "Jeg er alltid sulten", smilet hennes rakk nesten rundt hodet henne og håret stod litt bustete ut til siden.

"Du er god du", smilte Nikki og kløp henne vennlig i kinnet. "De andre sitter nede og venter, følg meg"