The Fifth Element

Kapittel 6: Opplæring del 1

Irmelins synsvinkel:
"Hva?! Nei! Du kan ikke ta kreftene mine!", Wanja rygget skremte tilbake og så irritert på Ladyen.

"Men jeg trodde det var det du ville? Å slippe å være en del i dette", sa Ladyen forundret

Wanja tygget litt på leppa si, men ristet bestemt på hodet. "Du kan ikke ta fra meg kreftene, de er blitt en del av meg"

"Du har bare hatt dem i under 1 døgn", skjøt jeg irritert inn

Wanja sendte meg et drepende blikk og kastet overlegent på det blonde håret. "Bare fordi du er redd for dine egne krefter, trenger ikke jeg være det"

Jeg kjente raseriet grep tak i meg, men før jeg rakk å gjøre noe hadde Jennie lagt hånden på armen min. "Hun er ikke verdt det", hvisket hun rolig i øret mitt

Jeg sendte henne et skjevt smil og kjente raseriet forsvinne. Jeg kom virkelig til å like henne.

"Wanja, du må ta et valg. Jeg kan ikke sende deg tilbake til den vanlige verden uten at du kan kontrollere kreftene dine, og om du blir her for opplæring er du nødt til å hjelpe oss med å redde Morgan. Valget er ditt"

Hun smalnet øynene og stirret irritert på Ladyen. Ingen av oss andre turte å si noe, og ventet bare taust i spenning.

"Greit, jeg blir"

Ladyen lyste opp og smilte hjertelig til henne. "Du valgte rett"

***

"Så alle sammen, idag skal vi lære det elementære. Jeg vil ta med hver og en av dere inn i et treningsrom hvor jeg kan undervise dere om deres evne. Irmelin, vil du være først?"

Jeg nikket og fulgte etter henne inn. Døren ble lukket bak oss, men jeg kunne se de andre følge spente med utenfra.

"Irmelin, ikke tenk på de andre, konsentrer deg helt og holdent om meg"

Jeg snudde meg mot henne og tok et dypt pust.

"Det første du skal gjøre er å klare å tenne en flamme på bakken. Konsentrer deg alt du kan om et lite område og forestill deg flammen"

"Skal jeg liksom holde hendene opp foran meg, sånn som de gjør på film?", spurte jeg usikkert

Ladyen smilte. "Det er opp til deg, men i starten vil jeg anbefale det. Kreftene kommer lettest gjennom håndflaten, men etterhvert kan du lære deg å kontrollere dem bare gjennom blikket"

Jeg holdt hendene opp foran meg og konsentrerte meg alt jeg kunne. "Kom igjen... Kom igjen...!", mumlet jeg, men ingenting skjedde

Jeg så skuffet på bakken der det egentlig burde vært en flamme nå, men det var tomt. Ladyen smilte overbærende til meg og la en hånd på armen min.

"Det er vanskeligere enn du tror. Det viktigste er å holde hodet kaldt og ikke hisse seg opp. Hvis man blir sint kan den mørke effekten slå inn og følgene bli katastrofale. Mørkmagi betyr mørkehandlinger, og det er ikke det vi vil ha. Vi vil holde oss på den lyse vei"

Jeg nikket forståelsesfull og klarnet hodet. Jeg konsentrerte meg alt jeg kunne om å lage flammen, og lukket øynene. Jeg hørte et gisp fra de andre jentene og åpnet øynene. På bakken foran meg var det et levende bål. Jeg kjente gleden strømme til og jeg brøt ut i et gledeshyl.

"JEG KLARTE DET!!"

Ladyen smilte glad og nikket. "Bra jobbet Irmelin, du kan gå ut til de andre og sende inn Jennie"

Jennies synsvinkel:
Irmelin kom ut fra treningsrommet og smilte fra øret til øret. "din tur", smilte hun glad og stelte seg sammen med de andre.

Jeg pustet dypt inn og åpnet døren. Ladyen ba meg stille meg i midten av rommet og lukke øynene.

"Dine krefter tilhører jorden og livet, så derfor vil jeg at du skal få et lite tre til å begynne å vokse her inne. Jeg vet du har gjort dette før, men denne gangen skal du klare å kontrollere det"

Jeg nikket. Jeg satte meg ned på bakken og hvilte hendene under meg. Jeg kunne kjenne kraften strømme gjennom meg og ut i hendene mine.

"Bravo", sa Ladyen etter noen sekunder. "Det er veldig få som klarer det så fort, du er et naturtalent, bokstavelig talt"

Jeg kunne kjenne de andres blikk på meg og solte meg i rosen. "Du kan sende inn Wanja", sa Ladyen bak meg idet jeg gikk ut til de andre

Wanjas synsvinkel:
Irmelin hadde tatt oppgaven ganske vanskelig, men Jennie hadde klart den enkelt. Jeg lurte på hva hun ville finne på til meg. Men uansett hva hun fant på ville jeg klare det med glans, jeg skulle bli den beste eleven hun noensinne hadde hatt.

"Siden du representerer vann elementet vil jeg at du skal lage en regnsky over oss. Start når du er klar", Ladyen tok et skritt tilbake og jeg hevet hendene mot himmelen

Easy peasy, tenkte jeg og gliste

Jeg holdt armene mot taket og kjente vannet strømme gjennom meg. Ut fra fingertuppene mine kom det to slå lynbølger og dannet en gråsky like over hodet på Ladyen. Jeg slapp armene og regnet skylte nedover nakken hennes. Hun sendte meg et sint blikk, men hentet seg raskt inn igjen.

"Veldig bra, Wanja", sa hun kaldt. "Du kan sende inn Liza",hun gjorde en rask bevegelse og vips var hun like tørr som før, så hun hadde altså magi hun også

Jeg grumpet, men latet som ingenting, det var ikke meningen at hun skulle bli så raskt tørr igjen. Uansett, tilpass for den gamle megga som hadde tenkt til å ta kreftene mine.

Lizas synsvinkel:
Jeg kjente panikken gripe tak da Wanja også klarte prøven med glans. Hittil hadde alle klart det uten for store problemer, uten Irmelin som slet litt i starten, men hun hadde fått det ganske så raskt til hun også. Da Wanja kom ut fra rommet sendte hun meg et drepende blikk. Jeg krympet meg under blikket hennes og pilte inn med bøyd hode.

"Liza", Ladyen så alvorlig på meg. "Er du klar?"

Jeg nikket svakt, men inni meg skrek jeg nei.

"Det viktigste i denne øvelsen er å ikke være redd, du kommer til å trenge all konsentrasjon om oppgaven, så du kan ikke sløse det bort på å være redd. Forstått?"

Jeg nikket igjen.

"Jeg vil at du skal lage en liten orkan foran meg. Men slapp av, jeg har kontroll hvis du mister den. Ta den tiden du trenger, ikke stress"

Jeg nikket igjen, og puttet hendene opp foran meg som alle andre hadde gjort. Jeg prøvde å vri hånden, som for å snurre vinden rundt, men ingenting skjedde. Jeg vred igjen, fortsatt ingenting. Panikken kom krypende og jeg begynte å stresse.

"Kom igjen din dumme vind, hvorfor funker du ikke?", jeg kunne kjenne tårene presse på i øyekroken,

Ingenting skjedde på en lang stund og jeg slapp hendene skuffet ned langs siden. I øyekroken kunne jeg se Wanja sende meg et spottende blikk, men både Irmelin og Jennie sendte meg medfølende blikk og tommel opp. Jeg stampet litt irritert med foten og gjorde det nytt forsøk.

Jeg vred armene rundt i sirkler og skjøt dem fram. Utrolig nok blåste det opp til en voldsom storm og jeg rygget forskrekket bakover, hadde jeg virkelig gjort det der? Jeg prøvde å vri stormen, så den ble mindre, men ingenting funket.

"Stopp!!!", skrek jeg for å overdøve vinden, men jeg kunne nesten ikke høre min egen stemme. "Vær så snill, stopp", stemmen min knakk og jeg lukket øynene

10 sekunder senere la en varm hånd seg på skulderen min. "Det går bra Liza, du må bare trene litt mer, så får du det til skal du se", Ladyen smilte oppmuntrende til meg, og jeg sendte henne et litt engstelig smil tilbake. Ville det virkelig gå bra?

_______________________

Kommer hovedsakelig til å skrive handlingen gjennom Irmelin sine øyne, men de andres synsvinkel vil også poppe opp nå og da ☺️