The Fifth Element

Kapittel 20: Demetria

Wanjas synsvinkel:
Dragen stirret hatsk på meg og jeg hadde mest lyst til å stikke av. Til min store forskrekkelse hadde halen hennes lagt seg foran inngangen og sperret enhver flukt. Dessuten, hvis jeg hadde løpt den veien ville jeg ledet en illsint drage rett i armene på søstrene mine. Var det ikke bedre at jeg døde enn alle sammen?

"Svar, ditt ynkelige kryp", hvisket hun

Hodet hennes for frem og tilbake og studerte meg fra topp til tå.

"Jeg... Jeg...", stammet jeg.

Dragen mistet tålmodigheten og ga fra seg et brøl. "Snakk!", skrek hun i frustrasjon. "Ikke stå der og mumle"

"WANJA? Går det bra med deg?!", hørte jeg Jennie rope utenfra

"JADA, DET GÅR BRA MED MEG", ropte jeg tilbake uten å ta blikket fra dragen

Dragen kastet et blikk mot utgangen og hveste. "Hvem der?"

"Søstrene mine", sa jeg og gulpet. "En fyr har stengt Irmelin inni buret som står der ute, og det enste som kan åpne det er ilden din"

Dragen sa ingenting, men jeg kunne se flammene samle seg i halsen hennes.

Jeg fortsatt febrilsk. "Og nå frykter vi at han er på vei hjem til oss og skal drepe alle vi er glad i"

Noe vått og stort dryppet ned på bakken, en tåre? Jeg kikket ned på vanndammen som hadde samlet seg ved føttene mine.

"Jeg vet hvordan det er å få hele familien drept", sa dragen sakte. "Menneskene i landsbyen drepte min mor og far og alle mine søsken. Jeg var den eneste som overlevende"

"Er det derfor du brenner ned landsbyen hver gang du blir vekket?", spurte jeg forsiktig, redd for å gjøre henne mer sint

Dragen nikket stumt. Hun var stille et øyeblikk før hun fløy ut til de andre. Jeg løp etter og kom akkurat tidsnok til å se henne sette fyr på buret til Irmelin. Etter at buret var borte la hun seg ned på bakken og stirret på oss. Øynene hennes var lumske og nesten sinte. Haken hennes lente seg på forbeina og hun lå og studerte, og lurte på oss.

"Takk", sa Irmelin som hadde reist seg. "Takk.., Drage...", hun gjorde en grimase og lo usikkert

"Demetria", prustet dragen. Hun tok en pause og skakket på hodet. "Du besitter en ganske sterk flamme du og", sa hun til Irmelin. Irmelin nikket. "Jeg skal hjelpe dere", Demetria reiste seg opp så hodet hennes nesten rakk til taket.

Hun sendte en flamme mot vann/plante veggen vår og den var borte på et blunk. "Trodde dere det der kunne stanse meg?", sa hun og lo en hes latter. "Ladyen kunne ikke overvinne meg, hva får dere til å tro at to av dere kan?", ordene var skarpe, men vi kunne skimte et lite glimt av humør

Jennie ristet forferdet på hodet. "Utrolig.."

***

Irmelins synsvinkel:
Jeg strakte hendene ut til siden og kjente vinden blåse i håret mitt. Å fly på Demetria var som en drøm. Hun fløy i minst 200 km/t og med sånn kraft at ingen kunne stanse henne. Vingespennet hennes var gedigent og skjellene ru, men varme. Jeg kikket bak meg på de andre; Liza så ut til å nyte turen like mye som meg, mens både Wanja og Jennie så litt sammenbitte ut. Jeg begynte å le mot vinden og drømte meg bort.

"Vi er snart fremme", Demetrias grove stemme brøt stillheten og vi begynte å dale nedover.

Huset, eller slottet, til Ladyen var kun en svart røyksky. Jeg kjente klumpen i halsen stramme seg til og en vond følelse bre seg i magen. Tenk om det hadde skjedd Caz noe. Vi hadde tross alt bare stukket fra han. Dessuten var det på en måte min feil at Kai hadde kunne stikke uhindret.

Huff, at det gikk an å være så dum

Demetria landet foran inngangen. Hun bøyde hodet grasiøst så det var lett for oss å ake av. Jennie sjanglet litt idet hun traff bakken, men hentet seg raskt inn igjen. Wanja hadde allerede rukket frem til døren og begynte å slukke brannen.

Jeg klappet Demetria på siden og hvisket. "Takk"

Hun trakk leppene bakover så alle de skarpe tennene syntes, men jeg tror det var et smil. En suse lyd oppstod og hun lettet lett fra bakken. "Vi ses", brølte hun før hun forsvant

Jeg så etter henne i et brøkdelssekund før jeg løp etter de andre som var på vei inn.

"Caz!!", skrek Jennie og måtte huke seg ned bak Wanja for å ikke bli kvalt av røyken.

Wanja hadde laget en vann boble vi satt inni for at vi ikke skulle bli skadet av flammene. Ikke det at det var noe problem for meg, men både Liza og Jennie ville få store skader, akkurat som et hvilket som helst annet menneske.

"Se!", ropte Liza og pekte

Foran oss lå det en haug med mennesker. Blodet rant bortover gulvet og flere av dem hadde allerede tatt fyr.

"Der er Rosa", hikstet Jennie. Rosa hadde vært tjenestepiken vår, hvis vi trengte noe var det bare å rope på henne.

Jeg kjente også klumpen vokse i halsen og snudde meg raskt bort. Klarte ikke å se på de døde menneskene.

Liza og Jennie stod en stund og sørget, mens Wanja og jeg gikk videre. Ingen av oss hadde lyst til å gnage ved fortiden, det ville bare gjøre vondt. Jeg tenkte litt på mamma og pappa, eller fosterfamilien min. Merket de at jeg var borte? Nei vent. Ladyen...mamma...sa at tiden der stod stille mens vi var her. Akkurat sånn som i Narnia.

"Irmelin...", hvisket Wanja stille

Jeg snudde meg og så spørrende på henne. Blikket hennes var festet på noe som lå på bakken i en stor blodpytt. Caz.