The Fifth Element

Kapittel 18: Hulen

Wanjas synsvinkel:
Jeg gikk raskt mot hulen Octavia hadde vist meg. Hulen var bekmørk og jeg kunne ikke se hånden min foran meg engang.

"Irmelin!", hvisket jeg ut i mørket. "Er du her?"

Ingen svarte.

"Irmelin!", ropte jeg litt høyere

"Wanja?", kunne jeg høre en svak stemme si langt inni hulen

"IRMELIN!"

"Wanja! Jeg er her!", jeg kunne se en flamme komme dansende mot meg. Da den hadde kommet helt frem til meg snudde den retning og viste meg vei.

"Irmelin", jeg satte meg på kne foran buret hennes og prøvde å åpne det. Etter en stund med mislykkede forsøk ga jeg opp. "Det er umulig"

"Jeg vet det", sukket Irmelin og lente seg bakover. "Jeg har prøvd i hele natt"

"Hvor er Kai? Har The Dark Spirit tatt han også?"

Jeg kunne se en rask smerte gli over ansiktet hennes, men den forsvant lite raskt som den hadde kommet. Hun pirket litt i bakken med den ene neglen og mumlet.

"Detvarhansomputtetmegherjegburdealdristoltpåhan", hun kikket ikke opp mens hun sa det og jeg skjønte hva hun mente

"Å Irmelin..", jeg stakk hånden inn mellom sprinklene og strøk henne over kneet. "Jeg er lei for det"

Hun løftet hodet og smilte svakt. "Det er ikke du som skal være lei deg, jeg burde. Jeg skulle aldri stolt på han. Hvordan kunne jeg tro at et normal gutt ville vise meg interesse?", hun sukket igjen.

"Du er nydelig Irmelin, så klart er det mulig, du må bare finne den rette... FORRESTEN! Jeg har en ide", jeg snurret pekefingeren rundt og en nymfe kom til syne. "Jeg vil at du skal dra og fortelle Liza og Jennie at det haster, de må komme seg hit med engang, også etter det må du vise dem veien", nymfen nikket og forsvant

Jeg satte meg ned ved siden av Irmelin og kikket opp i taket. "Vet du, jeg hadde en kjæreste"

"Hadde du? Hva het han?"

"Chris, vi var sammen i flere måneder, men jeg oppførte meg ikke helt snillt mot han. Som du sikkert vet har jeg vanskeligheter med å slippe folk innpå, jeg er redd for at de skal forlate meg. Jeg slapp Chris aldri helt inn, og det tror jeg at han forstod. Han kalte meg kald og gikk i fra meg, dette skjedde den dagen Ladyen hentet oss, så jeg har ikke snakket med han siden, jeg vet ikke om vi er sammen eller ikke"

Irmelin satt i taushet. Hun kikket litt skrått på meg og mumlet. "Jeg har aldri hatt en kjæreste jeg. Folkene på skolen min kalte meg Dragen Irma fordi jeg ble så sint. Nå skjønner jeg jo hvor jeg har sinnet fra, det var tilogmed flere som sa at når jeg var virkelig sinne dampen det ut fra neseborene mine. Det er en gutt som heter Peder. Han mobbet meg hver eneste dag, men vet du hva det værste er? Jeg falt for han. Hvor komisk er ikke det? Forelsket i sin egen mobber?"

Jeg måtte le. "For noen tragiske liv vi har. Isdronningen og Mobbeofferet. Hvordan kan Ladyen tro at vi skal kunne redde verden?"

"Aner ikke... Jeg føler meg ikke som en helt, jeg kommer meg ikke ut fra dette stygge buret engang", Irmelin sparket irritert i buret

"Ikke jeg heller...", mumlet jeg og kikket mot åpningen for å se om Jennie og Liza kom snart.

***
Vi hørte forskrift og sekunder senere stakk Lizas bustete hodet frem. "Hellu Babes", kvitret hun og danset mot oss. "Trenger dere hjelp?"

Irmelin reiste seg halvveis opp. "Ja, det hadde vært fint"

Jennie gransket buret en stund og lot hånden gli over treverket. "Jeg har lest om dette treet", mumlet hun til seg selv. "Den eneste måten å komme seg ut på er å vekke dragen, først vil hun brenne buret til aske for så og fly ut og brenne landsbyen"

"Brenne landsbyen?! Drepe Nikki og alle de andre?", utbrøt Liza sjokkert. "Vi kan ikke gjøre det!"

"Så klart ikke...", snufset Irmelin. "Kai visste vi at vi aldri ville klare å ofre uskyldige mennesker, det var derfor han puttet meg her"

"Imrelin, ikke mist håpet", sa jeg. "Det må finnes en annen måte!"

"Hvordan? Jeg har prøvd alt!"

"Tydeligvis ikke alt", sa Liza. "Som Wanja sier, det MÅ være en annen måte"

"Det tror jeg ikke", Irmelin sank oppgitt ned på bakken. "Jeg gir opp, jeg vil hjem", hun snufset og tørket et par tårer som hadde forvillet seg nedover kinnet hennes. "Jeg vil hjem!", stortutet hun

"Irmelin", sa Jennie rolig. "Slapp av, vi skal få deg ut"

"Det er ingen måte! Bare gå, redd Morgan, redd verden, men dere må gjøre det uten meg"

"Vi er familie!", sa Liza. "Og familie betyr at ingen blir etterlatt. Vi kommer aldri til å forlate deg. Enten så blir du med oss, eller så blir vi hos deg"

"Enig!", sa jeg og dumpet ned på bakken. "Vi blir her til vi finner en løsning"

"Det er en annen måte", sa Jennie

"Hva?!", skrek Liza og jeg i kor

_________________
Hvem av de fire jentene liker du best? Wanja, Irmelin, Liza eller Jennie?
Og hvem sine øyne liker dere best at historien blir fortalt gjennom?