The Fifth Element

Kapittel 12: Boken

Irmelins synsvinkel:
Flammer danset over netthinnen min. Jeg kunne høre Wanja og de andre rope på meg, men jeg snudde meg vekk fra dem. Da jeg hadde berørt boken hadde jeg fått et støt gjennom kroppen, og en virtuell opplevelse kom frem.

Jeg befant meg på en grønn og frodig eng. Ladyen satt under et eiketre midt uti den. Hun hadde en bok i fanget og vinket meg mot seg.

"Irmelin", smilte hun da jeg hadde kommet frem til henne. "Jeg har ventet på deg"

"Hvorfor? Hva er dette stedet?", sa jeg og satte meg ned ved siden av henne.

Hun sukket litt tungt. "Vi er ingensteds, da du rørte boken klarte jeg å hoppe inn i hodet ditt. Dessverre vil det ikke vare så altfor lenge, magien vil snart forsvinne. Derfor har vi veldig lite tid, og jeg må fortelle dere alt"

"Alt?", spurte jeg forvirret

"Ikke spør, bare lytt", stemmen hennes var fløyelsmyk, akkurat slik jeg husket den. "Min søster Luciana vil som sagt prøve å få dere over på den mørke siden, dere vil møte mange fristelser på deres vei, men alltid hold dere på den lyse sti. Aldri la dere friste av mørkets goder", hun så meg strengt inn i øynene og jeg nikket i ærefrykt.

"Dere er nødt til å finne det 5. element, altså Morgan. Uten han er dere sjanseløse. Dere må gjøre hjertet hans godt igjen og fylle det på kjærlighet"

"Men hvor er Morgan?", sa jeg redd, jeg kunne kjenne de andre dra i meg for å få meg tilbake, men jeg stod i mot, jeg måtte høre hva Ladyen hadde å si.

"Morgan er i den tjukkeste delen av Hedog-skogen, det er der Luciana har palasset sitt"

"Men vi er redde, Caz skremmer oss... Vi vet ikke hva vi skal gjøre", jeg kjente fortvilelsen komme krypende og Ladyen la en hånd på armen min.

Jeg kjente varmen bre seg i kroppen min, akkurat som om hun var her. "Det er ingenting å bekymre dere for barn, dere klarer det"

"Men tenk om vi ikke gjør det!!"

"Jeg skal fortelle deg en historie om hvordan de fem elementene sloss mot hverandre. Legenden sier at da solen begynte å skinne ble det dannet fire elementer. Vind, luft, vann og jord. Alle representerte hver sin gode egenskap. Vinden kunne flyte langt av gårde, til de fjerneste strøk. Ilden kunne flamme opp som to dansende nymfer oppover trærne og fjellet. Bølgene kunne danse i vannoverflaten og strekke seg så dypt ned som ingen levendene vesener noen gang hadde vært. Og jorden var overalt, den omfavnet alt som levde og pustet med all sin kraft. Den var kilden til alt liv, men også roten til jorden. De fire elementene levde i sus og dus i flere tiår, men en dag begynte de å misunne hverandre. Ilden misunnet vannet for å kunne utforske nye områder langt der nede hvor ingen andre kunne gå. Vannet misunnet jorden som kunne skape liv. Jorden misunnet luften som kunne sveve av gårde så lett som bare det. Og luften misunnet ilden for å kunne varme skapninger. Dette førte til en konflikt hvor alle anklaget den andre for å ha det mye bedre enn en selv. Skaperen så dette og tenkte for seg selv: "Hvordan kan det finnes så mye hat og sjalusi blant de reneste og edleste elementene som finnes på jorden?", han satte seg ned i flere dager og grublet og grublet på hvordan han kunne fjerne dette hatet som omsvermet dem. Den femte dagen han satt sånn og tenkte kom han på ideen, han kunne lage et 5. element. Et element som ikke bare var tvers igjennom godt, men også hadde en tagg av ondskap i seg. Han kalte dette elementet metall. Det var så hardt at ingen kunne brekke det, så sterkt at ingen kunne knuse det, og så godt at ikke noe hat kunne forurense det. De andre elementene så hvor lykkelig metall elementet var, hvor fornøyd det var med seg selv. De begynte å tenke, hvorfor misunne andre når man kunne ha det så godt med seg selv? De inngikk en pakt om at sammen ville de være uslåelige, mens alene ville de være sårbare. Metall elementet så hvordan de andre hadde det herlig sammen uten han, og hatet begynte å vokse. Hatet som engang hadde vært gjemt under overflaten kom krypende fram. Det kom i en så rasende fart at han mistet kontrollen. Han bestemte seg for å ødelegge deres lykke. En plan formet seg i hodet hans og han lo ondskapsfullt. De fire elementene ble forferdet da de skjønte hva planen til metall elementet var. De stod sammen og tvang han i kne. "Hvorfor vil du ødelegge andres lykke?", freste ilden sint. Metall elementet skammet seg og så ned i bakken. "Jeg ble sjalu", mumlet han trist. Jorden smilte vennlig til han. "Det er ingenting å være sjalu for, la oss være lykkelige sammen", og med dette innviet de metall elementet i kretsen", Ladyen tok et dypt pust og smilte til meg. "Forstår du?"

Jeg ristet på hodet. "Nei, hva hendte så?"

"Eventyret slutter der", Ladyen snakker på hodet. "Det er bare et sagn Irmelin, det er opp til dere å skrive slutten"

"Men hvordan vet man hva som skjer etterpå? Jeg må vite slutten!"

"Irmelin, moralen i historien er at man skal inkludere alle, gi alle en sjanse, ikke utesteng noen"

"Så du mener vi skal ta Morgan til oss? Ikke hevne oss?"

Ladyen nikket. "Det er...", stemmen hennes ble utydelig og hun forsvant mer og mer.

"Nei!", ropte jeg og prøvde å gripe tak i henne. "Du kan ikke dra, vi trenger deg!"

"Det er på tide å ta steget, våg å tørre!", var det siste hun hvisket til meg før hun forsvant

***

Jeg så opp i de andres bekymrede ansiktet. "Å Irmelin!", gråt Liza. "Vi var så redde"

"Jeg så Ladyen"

"Hva?", Wanja så uforstående på meg.

"Ladyen fortalte meg hva vi skulle gjøre"

"Og hva var det?", Wanja hevet et øyenbryn

"Vi må redde broren vår"