Kapittel 17: En søvnig morgen

398 41 6
                                    

Wanjas synsvinkel:
"Liza, våkne", jeg ristet i henne, men hun bare gryntet som svar. "Kom igjen Liza!"

Hun gløttet søvnig på øynene. "Hva?"

"Irmelin har ikke kommet tilbake"

"Kommet tilbake fra hvor?", hun gned seg i øynene og gjespet. Jennie hadde også våknet og satt og halvsov i sengen ved siden av

"Hun gikk ut med han derre Kai i går, og hun har enda ikke kommet tilbake!"

Jennie lagde en snorkelyd før hun plutselig rykket til med hodet. Hun blunket et par ganger med hodet hennes datt ned mot skulderen like etter, før det rykket opp igjen.

Jeg sukket oppgitt. "Det er ingen hjelp i deg, jeg går å finner henne selv"

Liza la seg ned på sengen igjen og vinket meg ut av rommet. "Gjør det du, så bare ta vi oss en hviill", det siste ordet ble nesten borte fordi hun hadde sovnet før hun rakk å legge seg ned på sengen igjen

Jennie satt fortsatt å sovnet, rykket til, våknet, sovnet, rykket til, våknet. Jeg lo litt før jeg åpnet døren stille og snek meg ut. Jeg kunne høre Jennie legge seg under dynen igjen gjennom døren og sukket nok en gang. Jeg hadde aldri sett på makan, de to dovendyrene klarte ikke å våkne såpass at de skjønte at Irmelin var bort. Men jaja, det var sikkert ikke noe alvorlig, så jeg kunne klare å finne henne selv... Ikke sant?

***

Jeg gikk ned på kjøkkenet og sa hei til Nikki som holdt på med frokosten.

"Neimen Wanja, er du våken allerede? Dere trenger ikke stå opp før om flere timer.. Klokken er jo bare 6"

Jeg smilte til henne. "Jeg er vant til å stå opp tidlig, dessuten får jeg ikke sove når det er så lyst ute"

Hun ristet oppgitt på hodet og mumlet. "Dere unge gjør så mye rart", hun fniste litt og puttet to hårstrå bak ørene. "Jeg husker da jeg var på deres alder, jeg hadde akkurat møtt min kjære Halvdan og vi klarte ikke være borte fra hverandre mer enn to sekunder. Hvor enn han gikk fulgte jeg etter", hun sukket hengitt, "ungdommen er jammen en fin tid, ta være på den", hun kløp meg blidt i kinnet og jeg nikket.

"Det skal jeg. Men har du sett Irmelin?"

"Nei? Er hun ikke på rommet sitt?"

Jeg ristet på hodet

Nikki grublet litt. "Det var merkelig, ingen pleier å gå ut av huset uten at jeg merker det... Men men, engang må være den første", smilte hun blidt

"Jeg får vel gå å lete etter henne", smilte jeg.

"Nei nei", huffet Nikki meg av. "Du kan ikke gå ut på tom mage. Ingen forlater Nikkis hus uten å være god og mett i magen", hun skyndte seg å dekke på med frukt og brødmat. "Håper det smaker", smilte hun og vendte seg mot brødet hun holdt på å elte igjen. "Det er synd du kom så tidlig. Ellers skulle du fått nybakt brød", kvitret hun mens hun begynte å forme brødet

"Jaaa", jeg skyndte meg å gafle i meg maten så raskt som mulig. Da jeg var ferdig spratt jeg opp og føk ut døren. "Takk for god mat Nikki, men nå må jeg finne Irmelin", ropte jeg over skulderen mens jeg spurtet ut

Jeg kunne høre Nikkis varme latter innen ifra og hun mumle noe som. "Unge nå til dags..."

***

Jeg spaserte først rolig rundt i byen, men kunne ikke finne henne noen steder. Jeg spurte alle jeg møtte, skjønt det var ikke så veldig mange som var oppe enda. Ingen av dem hadde sett snurten av Irmelin, ikke siden i går. Det var også en del mennesker som ikke visste hvem hun var engang. Ikke at det heller var så rart, vi hadde tross alt bare vært her en dag, og vi hadde ikke lagd så stort nummer ut av oss, heldigvis. Hvis disse menneskene hadde visst vi var døtrene til The Good Spirit ville de stengt oss ute og kastet oss vekk.

Jeg sukket og satte meg ned på en stein, hvor kunne hun være? Det var da jeg kom på det, jeg kunne spørre vannet om de hadde sett henne. Jeg løp bort til et av vanntrauene som stod midt utpå plassen. Jeg stakk fingertuppene i vannet og skapte et speilbilde.

"Har du sett Irmelin?", spurte jeg vannet

Vannet bruset litt og lagde små skvulpelyder. Etter noen sekunder kom det en nymfe frem. Hun ristet på hodet, men pekte i en annen retning. "Jeg har ikke sett henne, mester", pep den lille stemmen. "Men Aria har sett henne, spør henne", den lille nymfen dukket ned i vannet igjen og forsvant

Jeg løp bort til bekken hun hadde pekt på. "Aria?", spurte jeg og rørte ved vannet

En ny liten nymfe kom til syne. "Ja mester?", pep hun

"Har du sett min søster Irmelin?"

Nymfen lukket øynene og tok et dypt pust. "Ikke fortelle dette til noen, men han har henne"

"Han?"

Aria svelget og så seg raskt rundt. "Han jobber for The Dark Spirit, han har stengt henne inne i hulen, Octavia fortalte det til meg, men ikke si du har hørt det fra oss!", den lille nymfen plasket litt i vannet og flyttet seg ukomfertabelt. "Var det alt?"

"Ja, tusen takk Aria, jeg skal holde på hemmeligheten din", Aria smilte til meg og dukket raskt ned i vannet igjen

Jeg gikk inn i skogen for å finne Octavia. Hun holdt til i en liten lysning med en stor dam. Octavia var noe større enn nymfene i trauet og bekken, men hun var like skjelven og redd.

"God morgen Wanja, hva kan jeg gjøre for deg?", smilte hun

"Jeg leter etter søsteren min, Irmelin", forklarte jeg. "En av de andre nymfene fortalte meg at du hadde sett henne"

Ansiktet til Octavia ble med ett varsomt og hun så seg redd omkring. "The Dark Spirit har tatt henne", hvisket hun. "Hun er i den hulen", hun sendte en liten vannstråle som sprutet på inngangen.

"Tusen takk Octavia", smilte jeg. Hun nikket kort, men vennlig til meg, og forsvant raskt ned i dypet igjen

___________________

For spesielt interesserte:
En vannymfe er små skapninger som lever i alle vann. De ligner en havfrue i utseende, men er tvers igjennom gode. De kan ikke sees av vanlige mennesker, den eneste grunnen til at Wanja kan se og snakke med dem er at hun er vokter av vannelementet. Nymfene regner Wanja som sin hersker, og gjør alt for henne.

Nummer er fredlige vesen, og lever for det meste for seg selv. De har lite kontakt med hverandre, men kan kommunisere gjennom regn. De hvisker ting til dampen som stiger opp fra vannet. Når dampen kondenserer oppe i himmelen tar den med seg budskapet til den spesielle nymfen som skal motta beskjeden. Det er nymfene som bestemmer når det skal regne og ikke, og i store regn perioder har de et såkalt "stevnemøte". Da går skravla i 100.

The Fifth ElementWhere stories live. Discover now