The Fifth Element

Kapittel 13: Prøve turen

Irmelins synsvinkel:
De andre satt stille et øyeblikk før Jennie nikket. "Vi kan ikke la Luciana holde han fanget mer"

De andre nikket de også. "enig", sa Liza og smilte

"Det er mer", jeg reiste meg helt opp og så seriøst på dem. "Ladyen fortalte meg en historie, en historie om hvordan det femte elementet oppstod"

"Du mener Morgan?", Wanja hadde satt seg ved siden av meg og slakket svakt på hodet.

"Nei, kreftene hans", jeg begynte og gjenfortelle det Ladyen hadde fortalt meg, iallfall det jeg husket. Da jeg var ferdig satt de stumme alle sammen.

"Så vi skal gi han en sjanse til?", kremte Liza. "På tross av det han har gjort?"

"Ja", nikket jeg

Liza tygget litt på leppa, men ristet på hodet. "Bare om vi er fornøyd med hvordan han er. Han kan være alt"

"Du har rett, vi må se an situasjonen", istemte Wanja

"Caz kommer aldri til å la oss dra", alle snudde seg irritert mot Jennie som hadde ødelagt alle planene våre.

"Det er han nødt til", Liza himlet med øynene før ansiktet hennes sprakk i et smil. "Eller...", hun så lurt på oss. "vi kan stikke av!"

"Stikke av?", Wanja sendte henne et 'virkelig?'-blikk, men det var ikke slemt ment. "Er det din beste plan?"

"Jeg har aldri stukket av før!", forsvarte Liza seg. "Det ville vært interessant"

"Tro meg, det er ikke så gøy som det høres ut", Wanja tok en pause og tenkte seg litt om. "Vi gjør det, tenk så kult det hadde vært om vi 4 stakk av sammen. Oss 4. Hemmelig oppdrag. Alene", hun smirket til oss.

"Ja!", gliste jeg. "Enig, det hadde vært gøy"

Alle så på Jennie som ristet bestemt på hodet. "Nei"

Vi så bedende på henne

"Nei sa jeg, ikke aktuelt!"

"Kom igjen Jenniiiiiiie", tigget Liza. "Det blir gøy"

"Nei, jeg stikker ikke av, Caz ville ikke likt det"

Wanja snøftet. "Og når begynte vi å bry oss om hva Caz syntes?"

"Nei", hun la armene i kors og så strengt på oss. "Kommer ikke på tale"

"Jennie...", jeg gikk bort til henne og la en arm rundt skulderen hennes. "Det blir gøy, og vi trenger ikke dra så aaaaaltfor langt. Dette kan være en slags prøve-tur? hva sier du?"

Jennie sukket oppgitt. "Husk at dette var DERES ide", hun viftet med pekefingeren. "Alt er DERES skyld om noe går galt!"

Vi andre så på hverandre og brøt ut i et jubelrop. "Yay!"

***

Vi snek oss ut bakdøren og løp fristende mot skogen. Liza hadde pakket en ryggsekk med mat, og Wanja hadde fikset drikke. Selvsagt kunne jo egentlig Wanja "lage" drikke, men verken jeg eller de andre stolte 100% på at det faktisk gikk an å drikke vannet som kom UT fra Wanja. Ikke det at det var noe galt med Wanja, bare at det føltes rart å drikke vann hun hadde... laget... Oh well..

Da vi hadde gått et lite stykke kom vi frem til en liten landsby. Vi ble alle sammen like overrasket over at det bodde mennesker her, vi gikk bort til den første personen vi så, som var en gammel mann.

"Hei, jeg heter I...", startet jeg, men ble avbrutt av den siste stemmen til mannen.

"Vik fra meg djevel!", skrek han og holdt et kors opp foran seg

Jeg skvatt til og så forskrekket på han. "J.. Jeg heter Irmelin", sa jeg og gulpet

Mannen sitt blikk var like redd, og sint, som før jeg sa noe. "Kom deg tilbake dit du hører hjemme, heks!", skrek mannen, han gikk truende mot meg og jeg rygget skremt bakover

"Du truer ikke søsteren min!", skrek Wanja og hoppet frem. Hun rev korset ut av mannen sine hender og tok et godt tak i nakkeskinnet hans. "Hør her din lille skilpadde", hveste hun. "Søsteren min her skulle spørre deg om et helt normalt spørsmål, svar"

Mannen stirret skremt på henne, men nikket taust.

"Vi lurte bare på om noen av dere kjente Ladyen, eller Miranda, som hun heter"

Det hadde samlet seg en ring med mennesker rundt oss og en dame i 40 årene trådte frem. "Du mener The Good Spirit?", sa hun

Vi nikket.

"Ingen kjenner henne, alle som kjente henne er døde. Enten av alderdom, eller drept av søsteren"

"Du mener Luciana?"

"Shhhh", hysjet damen. "Ikke nevn navnet på The Dark Spirit, hun har øyne og ører over alt"

Wanja sendte dem et oppgitt blikk, men sa ingenting. Damen så seg litt redd rundt og trampet nervøst med føttene.

"Vi er nesten nødt til å be dere dra, vi vil ikke ha problemer", mumlet hun og forsvant raskt. Resten av landsbyen fulgte like raskt etter og på under ett minutt var det ikke en sjel å se igjen.