The Fifth Element

Kapittel 7: Opplæring del 2

Irmelins synsvinkel:
"Alle har gjort en strålende jobb gjennom opplæringen, dere har opplevd både smerte, sorg, glede og mot. I dag er endelig dagen kommet, det er på tide med en liten eksamen. Denne simulatoren vil sende dere til et land hvor dere alle vil måtte bruke kreftene deres på å komme igjennom. Dere vil møte både farer og hindringer som stopper dere. Det viktigste i denne oppgaven er å jobbe som et team, mister dere hverandre underveis vil dere ikke komme igjennom. Noen spørsmål?"

Liza skjøt armen opp i været. "Hva skjer om vi ikke kommer igjennom?"

"Dere stryker, noe mer?"

Wanja studerte neglene sine likegyldig og sa: "Nei, kan vi starte?"

Ladyen sendte henne et blikk, men nikket. "Gå inn og still dere på den runde platen i midten". Vi gikk inn og døren ble lukket og låst bak oss. Vi hørte klikke lyder, som om knapper ble trykket på. "Det vil nå dukke opp et bord med simulatorbriller på, plukk dem og ta dem på dere"

Vi gjorde som vi fikk beskjed om. Da vi tok på oss simulatorbrillene ble alle vanlige lyder utestengt. Vi fikk se Ladyen som snakket til oss og ventet i spenning på hva hun hadde å si. Alle utenom Wanja. Fortalte jeg at vi kunne se de andre også? Som om vi var inne i simulatoren, det virket som om vi stod der. Men altså, Wanja så uinteressert på neglene sine og jeg følte jeg ble litt irritert over henne. Jeg visste at hun kun var her for kreftene, hun kunne ikke brydd seg mindre om broren vår, Morgan.

"Dere vil nå som sagt komme inn i en fictional verden hvor dere skal gjøre et oppdrag. Oppdraget deres vil dere finne ut av underveis. Lykke til"

Ladyen forsvant ut av bildet og vi så et øde område. Det var ikke noe vann, ikke noe husk ingen mennesker, ingen tegn på liv, ingenting. Ikke engang sol, skyer eller vind. Alt som var her var et tomt, brunt, øde område.

"Hva skal vi gjøre?", sa jeg og rynket på nesen

Liza trakk på skuldrene og kikket videre på Wanja. Wanja sa ingenting og alle kikket på Jennie.

"Jeg tror...", hun satte seg ned på bakken og la hendene sine på dem. "At vi må få liv i området", hun konsentrerte seg og etter noen sekunder var vi midt på en lysning i en skog.

"God ide", strålte Liza. "Hva med å få litt liv og røre i været også?", hun hoppet hopp i luften og steg til himmels. Armene hennes var strakt oppover og hun snurret rundt som en orkan.

Noen sekunder senere så vi også en sol titte frem blande noen skyer. Område hadde brått blitt mye hyggeligere.

"Min tur", sa Wanja og viftet med pekefingeren. "Vi kan ikke ha et samfunn uten vann", en stor innsjø kom til syne med det klareste vannet jeg noen gang hadde sett.

"Vi bør også kanskje ordne et dyreliv", grublet Jennie og tok tak i en leirklump. "Hvis Gud klarte å lage liv ut fra leire, hvorfor skal ikke jeg klare det?", smilte hun mens hun konsentrerte seg om å gjøre det om til et dyr.

Etter en liten stund vrimlet det av fisk i vannet og dyr i skogen. Insekter fløy rundt og jeg kunne skimte noen hester lenger inn i skogen. Jeg så litt trist etter dem, de virket så lykkelige, men alt var jo bare en illusjon... Eller?

Dessuten følte jeg meg ganske ubrukelig, alle de andre hadde brukt kreftene sine på gode ting, men jeg hadde ikke gjort noe. Jeg kunne ikke komme på noe jeg kunne gjøre heller. Kreftene mine var ubrukelige...

"Hva nå?", sa Liza og så avventende på oss andre.

"No idea", svarte Jennie og kikket seg rundt

Wanja så bare uinteressert. Hun satte seg ned på en stein og lukket øynene. "Helt ærlig så syns jeg hun derre Lady dama er en freak"

"Du vet jeg kan høre deg", hørte vi en stemme langt borte

"Og du vet jeg ikke bryr meg?", glefset Wanja tilbake.

Vi andre sendte hverandre et blikk, men sa ingenting.

"Kanskje vi...", lenger kom jeg ikke før det braket i skogen.

Vi kunne høre et dødsskrik (eller vrinsk) fra en av hestene. Hele bakken ristet og vi så skremt mot skogen. Ut fra skogen kom det en dame. Hun lignet veldig på Ladyen, men var hakket mørkere.

"Hei barn", sa hun med en isende stemme. håret hennes var satt opp i en litt rotete topp, og kjolen slepte etter bakken. "Jeg heter Luciana, men dere kan kalle meg tante"