The Fifth Element

Kapittel 16: Lurt

Irmelins synsvinkel:
Etter at putekrigen var over, og både Wanja og Liza hadde tryglet om nåde krøp vi til sengs. Jeg kunne kjenne hvor trøtt jeg var og jeg hadde mest lyst til å sovne med en eneste gang.

Dunk

Jeg åpnet øynene og gløttet ut i rommet

Dunk

Der var det igjen, den dunke lyden. Jeg reiste meg opp i sengen og tente lyset. Wanja satt allerede oppreist og stirret alvorlig på meg.

Dunk

Liza våknet brått, det samme gjorde Jennie.

"Hva er det?", hvisket jeg ut i rommet

Wanja pekte taust mot vinduet og jeg reiste meg opp for å sjekke. "Nei!", skrek-hvisket Liza. "Tenk om det er noe farlig"

"Vi må finne det ut", sa jeg og krøp bort. Jeg gjemte meg under vinduskarmen og kikket forsiktig opp.

Nede på bakken stod Kai og kikket opp. Han hadde noen steiner i hånden, men vinket med den frie. "Kom", hvisket han og vinket meg mot seg

"Ikke gå", sa Jennie bak meg. "Vi kjenner han ikke"

"Det er bare Kai", smilte jeg. "Jeg komme tilbake, ikke vent på meg"

Jeg åpnet vinduet og klatret nedover veggen. Da jeg landet på bakken tok Kai tak i hånden min og førte meg innover skogen.

"Etter middagen klarte jeg ikke å sovne. Jeg tenkte bare på meg"

Jeg kjente jeg begynte å rødme, flaks det var mørkt så han ikke så det. "Jeg tenkte på deg og", hvisket jeg svakt, så svakt at han nesten ikke hørte det

Vi gikk i taushet i stund, men til slutt stoppet Kai. "Skal du reise videre i morgen?", jeg nikket. "Hvor?"

"Hjem", sa jeg unnvikende

"Hjem? Jeg trodde dere var foreldreløse?"

Jeg rynket pannen. "Hvorfor?"

Han rødmet litt. "Fordi dere reiser alene. Ingen reiser alene uten at de må"

"Vi kan passe på oss selv", sa jeg hardt. "Men ja, vi er på en måte foreldreløse. De biologiske foreldrene våre er døde, men vi har fosterforeldre alle sammen"

Vi hadde kommet frem til en hule. "Jeg må vise deg noe", Kai dukket inn i hulen og jeg fulgte nølende etter.

Det var helt mørkt og jeg kunne ikke se noen ting. "Kai?", hvisket jeg. "Kai, hvor er du? Jeg ser deg ikke"

"Her borte", hørte jeg den myke stemmen hans svare.

Jeg nærmet meg stedet hvor stemmen hans hadde vært, men plutselig dunket jeg inn i noe hardt. "Au", utbrøt jeg fornærmet og gned meg i pannen. "Kai, kan du tenne et lys?"

Jeg hørte steiner gnisse mot hverandre og etter en stund lyste en fakkel opp det mørke rommet. Jeg så meg rundt og oppdaget at jeg satt inne sperret i en kasse. Kai stod noen meter bortenfor med et selvtilfredssmil rundt munnen.

"Slipp meg ut", sa jeg og ristet i buret

Kai ristet på hodet. "Det kan jeg ikke"

"Hvorfor?", spurte jeg irritert

"Jeg vet hvem du er Irmelin, vokter av ilden. Jeg vet også hvem søstrene dine er, Wanja vokter vannet. Liza luften. Og Jennie jorden"

"Hvordan..?", hvisket jeg og sank tilbake

Han trakk på skuldrene. "Alt var en del av planen. Når du ikke kommer tilbake i natt vil søstrene dine begynne å lete etter deg. Og i mellom tiden vil jeg utføre oppdraget mitt"

"Hvilket oppdrag?"

"Hemmelig", han snudde ryggen til meg og begynte å gå mot utgangen

"Du kan ikke forlate meg her!", skrek jeg etter han

Han snudde seg rundt og stirret på meg. "Kan jeg ikke?"

"NEI!"

"Watch me", han tok med seg fakkelen og sekunder senere var hulen bekmørk.

Jeg grøsset litt og tente raskt en flamme kule. Jeg kikket meg rundt i hulen og så at den var ganske tom. Det eneste som var her var en haug med fakler og en bålplass. På bålplassen lå det noen vedkubber og jeg sendte flamme kulen raskt mot den. Flammene slikket oppover veden og kastet skygger ut i rommet.

Jeg grep tak rundt sprinklene på buret og prøvde å brenne hull i dem. Ingenting skjedde. Jeg gjorde det en lang stund, men det kom ikke engang et lite svi merke i treet. Jeg hylte og sparket til kassen i frustrasjon. Jeg sukket oppgitt og snak ned på gulvet. Da var det bare å vente til de andre fant meg.