Love never fails

4) Aldri igjen

Gjennom Kaspers øyne.

"Så, hvorfor skulle vi møtes her?" Spurte jeg mens jeg la meg godt til rette i sofaen til Noah. Han satt rettet mot meg på armlenet med beina på sofaputen.

"Hvor ellers?"

"Jeg mener, det er jo rart?" Han bare ristet på hodet.

"Føler du at du må være her? Siden det er vennen til Julia, så må du følge med i tilfelle jeg driter meg ut?"

"Hva faen snakker du om?" Han rynket pannen. Etter min mening så var det han som ikke ga mening, jeg skjønte absolutt ikke hvorfor blind daten måtte være her? Heller hadde jeg ikke fått en ordentlig forklaring på hvorfor jeg måtte stille opp, og for å være helt ærlig begynte jeg å angre allerede. Jeg visste ikke hvem jenta var, bare at det var en venn av Julia.

Noah hadde gått for å åpne, og da jeg hørte flere enn en stemme satte jeg meg opp. Hva faen?

Den ene stemmen var da fryktelig kjent, og før jeg hadde rukket å reist meg opp fra sofaen dukket Julia, Noah og jenta som jeg trodde fulgte etter meg på Tusenfryd.

Tre ting skjedde samtidig, jeg, Julia og jenta snakket samtidig.

"Du?" Spurte Julia mens hun så overrasket på meg.

"Du?" Spurte jeg og så på jenta.

"Du?" Spurte hun og så tilbake på meg.

Noah stod å så mellom oss, og etter noen sekunder spurte han,

"Hva faen skjer?"

"Jeg vet ikke helt.." Mumlet Julia.

"Hva gjør du her?" Spurte jenta meg. Så gikk det opp for meg. Blind daten. Det var med henne. I følge Noah var det hun som ordnet blind daten mellom han og Julia. Å herregud.

"Hvordan kjenner dere hverandre?" Julia så mellom meg og Noah, Noah og jeg utvekslet blikk.

"Spionerte du?!" Utbrøt hun plutselig.

"Eh, altså..." Startet jeg.

"Wow, du gjorde faktisk det." Sa jenta som stod ved siden av Julia.

"Om jeg ikke husker helt feil så var du der også." Jeg skulte på henne.

"Jeg måtte bare sjekke at alt gikk fint." Hun skulte tilbake.

"Det måtte jeg også." Jeg krysset armene over brystet samtidig som hun gjorde det.

"Og dere kjenner også hverandre?" Noah heiste øyenbrynene og så på Julia og meg.

"Vi har løpt i hverandre noen ganger." Nikket jeg. Bokstavelig talt.

Vi stod der i stillhet noen sekunder, hvor vi alle bare så forvirret på hverandre.

"Dette er ikke rart i det hele tatt." Mumlet jenta som jeg enda ikke hadde fått navnet på. Jeg så på Julia som stod rett ovenfor meg, blikket hennes møtte mitt og hun smilte.

Fy faen for et smil.

Hun hadde det type smil som var smittsomt. Man kunne jo faen meg tro at fred på jord var mulig om alle hadde det smilet.

Jeg stoppet opp, tenkte jeg nettopp det? Fysj a meg.

Så kom jeg på at jeg enda ikke hadde presentert meg, for hverken jenta eller Julia. Men denne gangen kom Noah meg i forkjøpet.

"Kasper, Julia, Julia, Kasper."

"Sara, Kasper, Kasper, Sara." Han måtte tenke seg litt om, men konkluderte med at han fikk det riktig.